Storslått Amadeus

TRONDHEIM (Dagbladet): Han er ond, han er middelmådig, han lyser av misunnelse og han gjør alt for å knuse ham som truer hans posisjon: Wolfgang Amadeus Mozart.

TEATER:

PETER SCHAFFER

«Amadeus»
Trøndelag Teater

Underholdende og frydefullt godt spilt maktkamp mellom geniet og middelmådigheten.

Det første som slår en med «Amadeus» på Trøndelag Teater, er hvor godt Peter Shaffers skuespill fra 1979 egentlig er. Det er et skikkelig stykke dramatikerhåndverk, der konflikten mellom hoffkomponisten Antonio Salieri og oppkomlingen Wolfgang Amadeus Mozart blir en kamp mellom ondt og godt, middelmådighet og geni på et høyere plan.

Det er krydret med spiss og intelligent humor, det diskuterer musikkens vesen så det er en sann svir og byr på to strålende karakterer og antagonister for de to rette skuespillerne: den aldrende Salieri som tviholder på sin makt og sine privilegier, og den unge Mozart som ser alt med nye øyne, og som er en trussel også fordi han representerer framtida.

Slo hull

Fra Milos Formans filmversjon i 1984 husker kanskje de fleste Tom Hulces hysterisk hylende, umåtelig barnslige og analfikserte Wolfgang Amadeus Mozart. Peter Shaffer slo hull på den romantiske turistmyten om Mozart med et brak og ble kritisert for å ha vært vel fri i bearbeidelsen av forhold og fakta i 1700-tallets Wien. Men da glemte man at Shaffer aldri påsto å ha skrevet en biografi, og at «Amadeus» kanskje først og fremst er en kjærlighetserklæring til verdens største komponist og en fortelling om vår felles lengsel etter udødelighet.

Det storslagne ved Carl Jørgen Kiønigs heftige og poengterte iscenesettelse på Trøndelag Teater er at han fanger opp alt dette og har valgt en form for både svært fysisk og abstrakt naturalisme som bringer konflikten, og ikke minst musikken, tett inn på oss.

Scenen er både keisertidas Wien med pudderparykker og imponerende snørekjoler, med flyttbare søyleganger og fyrstelige palasser (scenografi Pekka Ojamaa), og samtidig en slagmark for de dypeste av våre drifter: misunnelse, sjalusi, hat.

Fryktsom

Terje Strømdahl er storartet fra første sekund som hoffkomponist og «alle middelmådigheters skytsengel», Salieri. Tilstedeværende som en fryktsom skygge, mesterlig i sin behandling av teksten.

Strømdahl farger skikkelsen med lag av sjarmerende mangetydighet og ironisk dobbeltbunn som gjør ham desto farligere.

Salieri er stykkets rammeforteller. I sine siste livsdager hopper han ut og inn av sin egen fortelling for å bekjenne hvordan han i kulissene la alt til rette for at geniet Mozart skulle gå til grunne. Når han til slutt forstår at Mozart likevel fikk siste stikk, innser han at han bare kan oppnå evig liv ved å klebe seg til Mozarts udødelige navn som hans morder.

Løsmunnet

Nykommeren Anders Baasmo Christiansen er en perfekt motspiller til Strømdahl. Munnrapp og livsglad, vulgær og vidunderlig helt til det går nedoverbakke og sykdommen og galskapen tar ham. I andre roller stråler også det gode humøret og lystige spillet: Hallbjørn Rønning, Svein Wickstrøm, Jakob Margido Esp og Arne O. Reitan som stive grever og strenge hoffolk. Jan Frostad som en heller distré keiser Josef II og Ellen Birgitte Johannessen som Mozarts joviale og energiske hustru Constanze.

Og selvsagt er oppsetningen såpass krydret med kutt fra operaer, serenader, pianokonserter, arier og dødsmessen at man bare lengter hjem til CD-spilleren.

For som Mozart sier det her: «Jeg er et vulgært menneske, men det er ikke musikken min.»