Storslått drama flyter fint

«Titanic» er filmen som kostet noe nær et omdiskutert, norsk operabygg. Om den er verdt det eller ei er en fånyttes debatt, og uansett er det bare å gi seg over: Dette er et overveldende og storslått skue. «Titanic» er til og med en god film.

La alskens filmatiske dinosaurer være forvist til den gravplassen de hører hjemme på - James Camerons over tre timer lange epos overgår alt i visuell opplevelse. Og du kjeder deg ikke et sekund på ferden med drømmeskipet fra Southampton til dets sørgelige endeligt i Atlanterhavet 15. april 1912. Ikke verst bare det.

«Titanic» er både en kjærlighetsfilm og en historie om menneskelig dårskap og forfengelighet, en eventyrlig utstyrsfilm pinlig korrekt ned til den minste, håndskrevne koffertlapp på all bagasjen som losses om bord i begynnelsen. Bare kostymene kostet flere titalls millioner kroner. Som seer får du uttelling i skjønnhet, ekthet og dramatikk.

Et smart grep dessuten, å innlede i nåtid med å introdusere hundre år gamle Rose (Gloria Stuart), overlevende fra katastrofen, der hun forteller sin historie til en leteekspedisjon.

Det gir anledning til å servere en grafisk framstilling av ulykkesforløpet, så vi alle forstår tragedien. Hvorpå den sjarmerende damen introduserer selve hovedsaken - kjærlighetsforholdet mellom den unge rikmannsdatteren Rose (Kate Winslet) og den fattige kunstneren Jack Dawson (Leonardo DiCaprio), slik det utspiller seg noen korte dager om bord.

Strengt tatt er det jo et kjent tema, originalt bare i form av omstendighetene. Til gjengjeld har vi to meget velspillende skuespillere, som formidler intensitet og liv fra første til siste stund.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Han et sjarmtroll som griper øyeblikket, når det er der - hun et åpenhjertig menneske lovet bort til den egoistiske tråkmonsen Cal Hockley (Billy Zane). Som vi skjønner blir det dårlige dager for Cal.

Dramaet foregår i alle salonger og bakrom på et fantastisk skip, med atskillig humor og snertne replikker, gode observasjoner av overklassens jåleri og ditto sosiale forskjeller. Det er en beretning om et fartøy som aldri var utstyrt for å kunne redde alle i en nødsituasjon, og det er et ekstra pluss ved «Titanic» at filmen får fram indignasjonen over regelrett ofring av menneskeliv.

Cameron bruker omtrent like lang tid på å senke sin modell som det tok båten å forgå i virkeligheten.

Underveis har han trukket noen hjerteskjærende scener ut i det unødige, men hele sekvensen er intenst spennende, spektakulær inntil det ubeskrivelige. Dette må rett og slett sees.

Over 1500 mennesker omkom i havet. Det er et forfrossent og trist syn, riktignok med en helt som dør noe langtrukkent i skjønnhet på hollywoodsk vis. Og ja, vi får en salme ved reisens slutt, samt James Horners nå så berømte musikalske akkompagnement, hvori opptatt en velklingende Sissel Kyrkjebø. Ikke at man legger for mye merke til henne. Hva du husker er en vegg-til-vegg-opplevelse av en film.