Storslått Enquist

Etter en uvanlig sterk leseropplevelse med Per Olov Enquists forrige roman, den besettende «Livlegens besøk» fra 1700-tallets blodige hoffliv, er det med stor spenning man gir seg i kast med «Lewis reise».

BOK: Også her gjelder det autentiske, historiske hendelser, om enn i mindre storslåtte omgivelser. Men anlagt på minst like ambisiøst vis, og på det åndelige plan med desto større perspektiv. Det handler om pinsebevegelsens, Filadelfias, framvekst i Sverige, fra den beskjedne begynnelse rundt forrige sekelskifte og videre opp mot midten av det 20. århundre. En mektig historie, om en berusende vekkelsesbølge fra de lavere samfunnslag - som i internasjonal målestokk rev med seg hundretusener og millioner av søkende sjeler. Men først og fremst er det fortellingen om to sterke personligheter.

I DEN SVENSKE pinsebevegelsens sentrum sto den fromme, men maktorienterte forkynneren Lewi Pethrus, og den berømte og i utgangspunktet ganske dekadente dikteren Sven Lidman. Førstnevnte var bevegelsens grunnlegger, mens Lidman ble frelst på et langt seinere tidspunkt. På 1920- og 30-tallet, gjennom mer enn femten år, var de uatskillelige venner og krigsbrødre for troen. Den ene en rasjonell organisator, den andre en ustrukturert, men sjarmerende diktersjel. Men begge er altså inderlig frelst, og medrivende personligheter på hvert sitt vis. Det er i spenningen mellom disse to at bokas drama vokser fram, parallelt med framveksten av det moderne Sverige.

FOR ENQUISTS MÅL er ikke bare å fortelle en god historie, men også å se det hele i historisk lys. Mellomkrigstida var ei tid for kamp, ikke bare politisk - men også på det mentale og åndelige plan, og pinsevennenes proletære og antirasjonelle bakgrunn ga grobunn for mye motstand. De ble kalt en «præriebrann», og mye ble gjort for å slokke ilden. Men gløden kunne ikke stoppes. Kanskje var en av årsakene at åtti prosent av medlemmene var kvinner, Jesu bruder som villig lot seg henføre i religiøs ekstase. «Alt i Filadelfia var jo så uendelig mye renere og sannere enn virkelighetens smuss,» som Enquist sier det.

MYE AV SELVE bokas styrke ligger her, i vekslingen mellom det store og det lille, det høye og det lave. Forfatteren gir oss dramatiske enkeltskjebner, som mannen som tålmodig og med spett hogg seg stort nok hull i isen, så kan kunne presse seg ned, forsvinne i dypet og gå til sin frelser. Samtidig ses også de lange linjer, idéhistorisk sett helt tilbake til 1700-tallet, til bakgrunnen for nettopp «Livlegens besøk» - om kampen mellom opplysningstenkningen og det moderne på den ene siden og det uforsonlig pietistiske, mørkemannsaktige på den andre. Lerretet er svært stort, men det holder. I alle fall for en engasjert leser.

ENQUIST VET NOK en gang å fortelle en dramatisk, omfattende historie på sitt særegne, korthogde vis. Språklig sett stringent til det ytterste, uten et ord for mye. Ikke en følelse på feil sted, dessuten gjennomarbeidet i en slik grad, og med et slikt altomfattende alvor, at knapt noen her hjemme kan gjøre ham det etter. Men likevel, tross alt - denne fortellingen er nok mer nasjonalt gjenkjennelig, og dermed nærmere både geografisk og følelsesmessig, for svenske enn for norske lesere. «Livlegens besøk» krysset landegrensen på mesterlig, umerkelig vis. «Lewis reise» er allmenngyldig.

Men også umiskjennelig svensk.