VENEZIA: Forfatteren har skapt et klassisk plott på klassisk grunn. Maleri av Giovanni Antonio Canal
VENEZIA: Forfatteren har skapt et klassisk plott på klassisk grunn. Maleri av Giovanni Antonio CanalVis mer

Storslått fra Venezia

Gabriel Michael Vosgraff Moros roman har format til å bli en internasjonal bestselger.

||| BOK: Venezia 1524: Den en gang så vakre, men nå radmagre og forslåtte adelsmannen Don Gabriel Moro føres til retterstedet og halshogges for sodomi. Blant de blodtørstige tilskuerne står Moros ulykkelige tjener, den kortvokste Tadzio. To år senere ligger han for døden i Moros palass, som han arvet etter sin herre. Der får han besøk av det han tror er den onde selv. Han forteller sin historie til denne underlige mannen.

Vosgraff Moro var bare 22 år gammel da han ga ut sakprosaboka «365 dager med Ludvig Wittgenstein» i 2003. Han debuterte skjønnlitterært i 2006 med den originale «Autobahn». Når han nå kommer med sin roman nummer to, kan jeg ikke forstå annet enn at det må bli hans store litterære gjennombrudd. Forhåpentlig også internasjonalt.

Homoseksuell jødehater
Plottet er klassisk: Den intelligente foreldreløse dvergen Tadzio redder livet til Don Gabriel Moro, etter en storm der skipet forliser. Tadzio blir den styrtrike adelsmannens mest betrodde tjener. Don Moro er en av Venezias mektigste, men bærer på en farlig hemmelighet: Han elsker menn. Og han hater jøder. Inntil han forelsker seg i en den vakre jødegutten Sagi, som også er Tadzios store kjærlighet. Det skal bli en dramatisk fortelling om sjalusi, mord, angiveri og syfilitisk galskap.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ved siden av å ha skrevet en pageturner, avdekker Vosgraff Moro en imponerende idéhistorisk innsikt. Don Gabriel Moro er et renessansemenneske. Don Moro studerer bilder fra den nye verden; «apemennesker» med selsomme skikker. Han dissekerer døde dyr i et forgjeves håp om å finne deres sjel. Og han er oppslukt av Kopernikus ugudelige påstand om at solen er universets senter.

Godt håndverk
I likhet med så mange romaner denne høsten, tar Vosgraff Moro opp homoseksualitet, som var en dødssynd på 1500-tallet. Han skildrer også den første jødiske gettoen, grunnlagt i Venezia i 1516. Restriksjoner gjorde at jødenes eneste mulighet for å overleve var pengeutlån. De tok renter i strid med Bibelens ord. Jødehatet var intenst fordi mange rikfolk, deriblant Don Moro, kom til å skylde jødene store summer. Den tvetydige skildringen av den forhatte jødiske pengeutlåneren er, i likhet med så mye annet i boka, sjeldent godt litterært håndverk.

Vosgraff Moro har et sobert, gammelmodig språk. For uten overbevisende tids- og miljøskildringer er romanen en nydelig historie om kjærlighet og fortærende sjalusi: «Jeg falt ned i avgrunnen, mørket steg og la seg foran øynene mine, jeg forsøkte å se, jeg kjente det, hvordan det steg i meg, hvordan ondskapen fløt i mine organer, rant svart gjennom blodårene, samlet seg i kjøttet og kroppsvæskene, den svarte gallen brast og jeg gråt tårer av blod.»

Elegante løsninger
Her er også mange vakre bilder. Hvordan lukter en tanke? spør Tadzio. Et annet sted finner den ulykkelige dvergen Don Moros sinnrike modell av solsystemet. Tadzio kaster planet etter planet i elven, og ser universet selv flyte nedover Venezias stinkende kanaler.

Don Gabriel Moro er en historisk skikkelse, muligens i slekt med forfatteren selv. Vosgraff Moro har en elegant løsning på sommerens debatt om kildehenvisninger. Han skriver kun initialene på sine litterære inspirasjonskilder, en utfordrende leser-lek.

Thomas Manns «Doktor Faustus», og Tadzio fra «Døden i Venedig» er åpenbare referanser, i en roman som er fullt på høyde med de siste årenes mange bestselgende historiske romaner. Ja, som litterært sett overgår for eksempel «Havets katedral» av Ildefonso Falcones.

Moros roman er like spektakulær. Men den er ikke spekulativ.

OVERBEVISER: Gabriel Michael Vosgraff Moro.
OVERBEVISER: Gabriel Michael Vosgraff Moro. Vis mer