Storslått «Messias»

Forventningene var store til framføringen av Händels «Messias» i uforkortet utgave i Oslo Domkirke i går kveld. Frasparket lå i orkestret, så spenstig som vi knapt har hørt det i dette verket her til lands før, og med en artikulasjon så nyansert og fri at den avdekket lag etter lag i instrumentalsatsen.

Velklang

Over dette hvelvet vokalklangen seg, med koret presist i fokus slik at rekken av musikalske høydepunkter som dette verket bugner av, rammet presis, ett etter ett.

Slik var rammen gitt som en av de best tenkelige for de fire solistene, som tok ut sitt særpreg på en måte som ga liv og variasjon til helheten, tre timer på strak arm.

Det var så vi tok oss i å undre over hvordan noen har kommet på ideen å kutte i verket, slik man faktisk gjør ved de fleste framføringer. Det sier sitt, når tanken melder seg på Domkirkens harde trebenker.

Samlende visjon

Det sier også mye om hvilket fantastisk verk Händel her har skapt, fordi det gang på gang overlever den skjebne det kan være å være en fast institusjon, som obligatorsk musikalsk rekvisitt for julefeiring på nordeuropeiske breddegrader.

Men det lever bare opp på ny når det bæres fram av en samlende idé. Her skal Terje Kvam ha all honnør på dirigentplass, der vi kunne følge hans visjon slik den ble omsatt i inspirert gestikk.

Sikrest i omgangen med koret, men like fullt med angrepsmåten i det vokale og det instrumentale tett på hverandre, samlet han det store apparatet til de voldsomste utladninger og til lavmælt velklang.

Slik gikk det bokstavelig talt slag i slag fram til dobbeltstrek, i dette verket som er rikere på krigsmetaforikk enn noe annet i sin hyllest til Jesus Kristus som fredsfyrste.