Storslått Nesch

«St. Sebastian» fra 1941 er det mest dramatiske verk Rolf Nesch laget, med både den klassiske tradisjonens sentrale motiv og modernisten Picassos hovedverk «Guernica» i den billedmessige bakgrunnen. Samtidig var bildet av den romerske martyren uløselig forbundet med kunstnerens eget livsdrama, hvor han på dette tidspunktet befant seg som tysk naziflyktning i Norge under sine landsmenns okkupasjon.

Nesch portretterte nok mye av seg selv i dette allmenne antikrigsbildet, som sterkt har bidratt til at opphavsmannen for lengst står innskrevet i kunsthistorien som en av nyskaperne innenfor århundrets grafikk. Nå får vi biografien som bretter ut helheten i det begivenhetsrike livsløpet, og Eivind Otto Hjelle gir det en grundig og engasjerende framstilling. Hjelles nære kontakt som kunstnerens svigersønn gjennom 25 år, tilgangen til personlige kilder og inngående kjennskap til den kunstneriske produksjonen er solide forutsetninger som blir tatt godt vare på.

For tidlig født

De dramatiske omstendighetene i Rolf Neschs liv startet med en for tidlig fødsel i Oberesslingen, da svangerskapet ble påskyndet av en fuktig sledetur etter heftig feiring av De hellige tre kongers dag i litt for mange svabiske landsbyer. Likevel kom gutten - som ble døpt Emil Rudolf - seg gjennom en både tung barndom med en brutal far og hard klassisk drill på Kunstakademiet i Dresden, før kunstnerspiren 22 år gammel sto med beina plantet i skyttergravene på Vestfronten. Der ble han så vel såret som forfremmet til underoffiser, meldt savnet og til slutt funnet i engelsk krigsfangenskap.

Hjelle tegner et levende bilde av Rolf Nesch som ung sultekunstner i Weimar-republikkens kulturlandskap, hvor Berlin var det sydende midtpunkt og han kom i kontakt med kolleger som Kokoschka, Grosz og Dix. Likevel ble Hamburg hans holdepunkt for å overleve, og her fikk han sin første mesén - Carl Krogmann - som seinere skulle bli naziborgermester i hansastaden!

Artikkelen fortsetter under annonsen

Etter mistrøstige år fikk Nesch en posisjon med museumskjøp, fast galleri og kunstnerisk respons fra Munchs støttespiller Gustav Schiefler, men Hjelle viser ham også med trekk som temperamentsmessig ustabil og politisk naiv.

SA på visitt

Likevel skjønte den eksperimentelle grafikeren etter hvert tegningen da Sezession-utstillingen ble stengt av Hitlers kulturelle voktere, og særlig etter å ha hatt SA-pøbler på ubuden visitt i atelieret. Det fortelles at Nesch valgte Norge framfor Sverige som eksil, ettersom man her kunne skilte med Munch mens Zorn var svenskene kunstneriske ess. Likevel skulle han snart erfare kulden i kunstklimaet på norsk grunn, hvor det frankofile etablissementet i alminnelighet og Nasjonalgalleriets direktør - Jens Thiis - i særdeleshet vendte en kald skulder til alt som het tysk kunst. Selv om de franske forbildene var vel så tydelige hos Nesch.

I likhet med en annen Hitler-rømling - Kurt Schwitters - fikk også Rolf Nesch problemer med datidas norske flyktningpolitikk, og særlig slik den ble styrt av Sentralpasskontorets nazivennlige sjef, Konstad. Den «entartete» kunstneren ble i likhet med jøder ansett som en «mindreverdig person», og hadde det ikke vært for unge kollegers entusiasme og Rolf Stenersens faste månedlige bidrag hadde nok motstanden her hjemme tvunget Nesch tilbake til Tyskland. Hans kone returnerte etter at ekteskapet skrantet, og moren skrev og bad ham melde seg til tysk tjeneste ved krigsutbruddet.

Selvmordsforsøk

Nesch opplevde bedre økonomiske tider da det norske kunstmarkedet gikk i været de første okkupasjonsåra, og han solgte også gjennom undergrunnskanaler i fedrelandet. Alt snudde da krigslykken vendte for Hitler, og Wehrmacht ville ha 50-åringen i uniform. Neschs selvmordsforsøk foran trikken på Skillebekk er sterkt skildret, og her får man vite at han også prøvde å ta sitt liv under en kreativ krise i Ål på 50-tallet.

Dette var jo ellers decenniet da Nesch ble feiret som en mester både ute og hjemme, selv om kritikken her i avisa - som hadde gått i bresjen for ham i 30-åra - var et avskrekkende unntak. «Bli ikke berømt. Det er fryktelig,» sa Rolf Nesch, men da frykten var overvunnet kunne han tillate seg å være kokett.