Storslått og imponerende

Den slankeste utgaven av Motorpsycho har laget noe av det mektigste og komplekse jeg har hørt fra den kanten på ti år.

CD: Å miste masse er sunt dersom man er overvektig. Nå har aldri Motorpsycho vært overbefolket eller plaget av for mye vekt, men da trommeslager Håkon Gebhardt forlot bandet ifjor, kunne det ha vært spikeren i kista til de driftige trønderne. Gebhardt har vært en av bandets pillarer siden tidlig på 90-tallet, men de kreative kreftene i bandet forvant ikke med ham - heldigvis.

PÅ gjengrodde stier

Tilbake i duoen finner vi Hans «Snah» Magnus Ryen og Bent Sæther, som virker mer melodisikre og kreative - og synes tydligere å formidle det som må være visjonen med bandet. Det høres ut som om de har foretatt en fottur høyt opp på en fjelltopp. Der har de fått overblikk og sett det store bildet - og kanskje blitt fylt med oppbyggelig kraft. For det er lenge siden Motorpsycho var mer komplekse, storslåtte, melodiøse - og smått geniale. «Demon Box» overbeviste meg om bandets storhet, og jeg blir fremdels blendet og betatt av slitestyrken og annerledesheten til dobbeltalbumet fra 1993. Mer enn 15 år er gått siden bandet begynte å meisle ut sin forståelse av eksperimetell, psykedelisk og alternativ progrock. Men Motorpsycho har hele tiden levd etter ordtaket veien blir til mens man går . Selv om bandet søker nye veier og retninger, vandrer de denne gangen også på gjengrodde stier - fra gullperioden med albumene «Blissard» (1996), «Angels And Daemons At Play» (1997) og «Trust Us» (1998).

Et høydepunkt

På «Black Hole/Blank Canvas» fjerner Motorpsycho seg fra det relativt sett popete landskapet og dyrker heller kontrollert kaotisk og semisonisk progrock. Motorpsychos musikk er, som alltid, lett forkledd. Låtene kan få oss til å tro at dyret er særere, styggere og farligere enn det i virkeligheten er. Sannheten er at Motorpsycho er mer får i ulveklær - enn motsatt. Bruker man tid på dem, ser man raskt skjønnheten og den nakne nerva i det rufsete og stormfulle landskapet.Motorpsycho har det siste året utforsket den mer myke sida av seg selv, jamfør «Let Them Eat Cake» (2000) og «Phanerothyme» (2001). Personlig har jeg mer sans for det mer mørke, komplekse og rocka ved bandet - slik de viser på «Black Hole/Blank Canvas». 17 låter er mye å forholde seg til og krever tid å fordøye. At «Black Hole/Blank Canvas» er blant bandets aller beste utgivelser, er jeg allerede hellig overbevist om.I salg 20. mars.