Storslått og jålete fra Brightman

Klassisk møter pop i et forheksende, men tidvis småklissete møte.

Sara Brightman er ikke den første som forsøker å forene pop med klassisk musikk. Og hun er heller ikke den verste. Andrew Lloyd Webbers yndling har foruten fire millionselgende album med påfølgende verdensturneer, også rukket å synge med stjerner som Andrea Bocelli og Pavarotti.

Som popsolist svever hun et sted mellom Enya og Kate Bush, og det er først og fremst de mer klassiske delene av plata som er oppsiktsvekkende. Beethovens majestetiske «Figlio Perduto» er en ren nytelse, mens «Scarborough Fair» nærmest gisper etter luft fra dypet av klisjémyra. Hun framfører Händel, Rachmaninov og Dvorak med storslått orkestrering til glede for nye lyttere. Innvendingen må være at denne sak-rale godbiten er temmelig julete, for ikke å si jålete. Dårlig timing til tross - Sara Brightman synger som en engel, og på sitt beste er «La Luna» en forheksende opplevelse.

beate.nossum@dagbladet.no