UT AV DVALEN: Tool-frontmann Maynard James Keenans sideprosjekt, A Perfect Circle, gjør et storslagent comeback, skriver vår anmelder. Foto: Warner.
UT AV DVALEN: Tool-frontmann Maynard James Keenans sideprosjekt, A Perfect Circle, gjør et storslagent comeback, skriver vår anmelder. Foto: Warner.Vis mer

Anmeldelse: A Perfect Circle – «Eat the Elephant»

Storslått og politisk indignert comeback

A Perfect Cricle er tilbake etter 14 år.

«Eat the Elephant»

A Perfect Circle

5 1 6

Alt-Rock

2015
Plateselskap:

BMG

«Det emosjonelle spekteret er utvidet.»
Se alle anmeldelser

ALBUM: Maynard James Keenan er ikke en musiker som gir ved dørene. Uforutsigbar, utilgjengelig og kompromissløs er tre adjektiv som henger godt på den meritterte Ohio-musikeren.

Utover 90-tallet var han en av arkitektene som gjorde Tool til et av alternativrockens aller viktigste band. Nå er han på god vei til å gjøre det samme med A Perfect Circle. Et band som i utgangspunktet fremsto som et sideprosjekt.

Det som er sikkert er at Keenan liker å ta seg god tid i skapelsesfasen. Det er tolv år siden Tool ga ut plate, og selv om A Perfect Circle har vært aktive på konsertfronten den siste tiden, er det fjorten år siden «eMOTIVe» – en slags protestplate bestående av tolkninger av antikrigslåter. Femten år har gått siden forrige album med originalmateriale.

Mye er annerledes denne gangen. Det mest åpenbare er det utvidede emosjonelle spekteret som preger «Eat the Elephant». Fra det nennsomt dvelende tittelsporet til bombastiske «The Doomed» – og alt i mellom – er det den dirrende nerven som limer hele albumet sammen.

Keenan og hans menn er som alltid opprørt og forarget på samfunnet som smuldrer opp rundt dem. Men han skriker aldri sin politiske indignasjon i fjeset på deg eller trekker sine moralske formaninger ned over ørene dine. Han er autoritært tilbakelent og rolig konstaterende, som i «Disillusioned» – et hjertesukk om den apatiserende teknologiavhengigheten.

«Eat the Elephant» er fengslende og tiltalende i all sin duse og progressiveprakt. Den er lekkert produsert, varm i tonen og oppfinnsom i struktur og instrumentering. Fra kneisende gitarvegger i «Talk, Talk» til akkustiske toner i «Get the Lead Out».

Plata beveger seg hele tiden på kanten av det pompøse, men A Perfect Circle klarer balanseoppgaven på en overbevisende måte også denne gangen.