STEADMAN-COVER: Ed Harcourt foran en stor versjon av gonzokunstner Ralph Steadmans coverkunst på albumet «Furnaces». Foto: Steve Gullick
STEADMAN-COVER: Ed Harcourt foran en stor versjon av gonzokunstner Ralph Steadmans coverkunst på albumet «Furnaces». Foto: Steve GullickVis mer

Storslått og pompøst fra Ed Harcourt

Anmeldelse: Briten går nye veier på album nummer sju. 

ALBUM: Britiske Ed Harcourt har ikke mange hitsingler, han er snarere noe så gammeldags som en albumartist. Sangene er liksom avhengige av hverandre.

Furnaces

Ed Harcourt

5 1 6
Plateselskap:

Caroline / Polydor / Universal Music

«Et sted mellom Nick Cave og U2.»
Se alle anmeldelser
Storslått og pompøst fra Ed Harcourt

Ofte har de handlet om tapt kjærlighet og oppbrudd, men på hans første på tre år, «Furnaces», er han opptatt av mannens mange truende sider mot alle og alt: kvinner, barn og naturen.

Ambisiøst

Musikalsk er han ikke så langt unna uttrykket på de to kritikerroste første albumene, «Here Be Monsters» (2001) og «From Every Sphere» (2003), men han tar noen sjanser også. «Furnaces» er hans største og mest amibsiøse prosjekt så langt.

«Det er for mange smakløse, kjedelige, trygge artister der ute for tida. De høres ut som platedirektører», har Harcourt uttalt.

Flood

At han ikke låter sånn kan nok også tilskrives produsent Flood (Mark Ellis), som har dratt Harcourt en del lenger enn tidligere produsenter. Flood har en lang rekke kritikerroste album bak seg, blant annet har han produsert Nick Cave & The Bad Seeds, U2, Depeche Mode, Sigur Rós og The Smashing Pumpkins. Du kan høre elementer fra alle disse artistene på «Furnaces».

Harcourt er også blitt sammenliknet med Tom Waits, Jeff Buckley og Rufus Wainwright, og denne gangen mer Wainwrights mer pompøse sider enn «trubaduren» Buckley.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Atmosfærisk

Den tilbakelente introen på snaut to minutter gir ikke noe riktig bilde av albumet. På «The World Is On Fire» bretter han ut albumets mest atmosfæriske låt - i Sigur Rós-land.

På Depeche Mode-aktige «Loup Garou» øker han intensiteten og bygger videre - lag på lag med lyd. Det fortsetter i tittellåten og i mektige, Cave-inspirerte «Occupational Hazards» - to høydepunkter så langt.

Piano og støyende gitar

«You Give Me More Than Love» kunne vært en låt av U2 i det pompøse hjørnet. «Dionysis» starter med et enkelt pianokomp, men blir mer og mer intens og storslått. «There Is A Light Below» er tung som bly, med en støyende gitar, mens svevende «The Last Of Your Kind» nærmer seg fengende pop, sjøl om den er på grensa til overlesset.

«Antarctica Ghetto» runder det hele fint av i den andre enden av skalaen, mer dempet og melodiøst- som en britisk utgave av Sivert Høyem.

Ralph Steadman

Coveret er for øvrig lagd av Ralph Steadman, satire- og tegneserieskaper og kunstner som samarbeidet med gonzojournalist Hunter S. Thompson. Han har også har lagd cover for Frank Zappa og The Who. Kvalitet i alle ledd, altså.

«Furnaces» varer i 53 minutter og sitter kanskje ikke før du har gitt den noen runder, noe den har til felles med Floods forrige prosjekt, PJ Harveys «The Hope Six Demolition Project». Det er også - ofte - et kvalitetsstempel.