Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

DEBATT: Nye statsråder

Størst av alt er statsråden

Alle vet at statsråden er øverste instans i et departement. Det mange ikke vet, er hvor stor respekt og lojalitet de ansatte i departementet har til statsråden.

Solbergs andre regjering. Gunnar Mathisen beskriver i kronikken hva som møter nye statsråder i regjeringa. Foto: NTB Scanpix
Solbergs andre regjering. Gunnar Mathisen beskriver i kronikken hva som møter nye statsråder i regjeringa. Foto: NTB Scanpix Vis mer
Meninger

Hvis statsråden ringer – dvs. forværelset – til departementsråden eller ekspedisjonssjefen, kaster de alt de sitter med, og løper. Hva er på ferde?

Gunnar Mathisen
Gunnar Mathisen Vis mer

Statsråden er det allmektige sentrum i departementet, i medarbeidernes bevissthet. Sjefen over alle sjefer.

Ingen politisk vaktpost er så ensom som denne. Statsråder er mennesker som er satt til å styre, ikke bare store departement, men tunge sektorområder, med mange og komplekse ytre etater.

Det finnes ingen suksessoppskrift for en ny statsråd. Mange får det ikke til. De klarer ikke både å være synlige utad og være der for partiet og samtidig dukke ned i alskens små detaljer i departementet. Krysspresset blir til tider lammende.

Ikke alle har det slik, slett ikke, men en god del. De som lykkes fra første stund, er de som har vært statsråd før. De vet hva som kreves. Et annet kriterium for å lykkes er at man kjenner det finslipte samspillet med Stortinget. Av og til hentes folk fra næringslivet for å bekle en statsrådspost. Det går sjelden bra. Kulturen er så forskjellig, og de får smertelig erfare at politikk er noe annet enn å drive butikk.

Etter at systemet har gått litt på tomgang i forbindelse med statsrådsskiftet, er det mer enn modent for å motta signaler – som er de innviddes stammespråk.

Ofte har ikke den nye statsråden særlig god rede på saksfeltet annet enn litt overfladisk kunnskap. Likevel, det gjelder å vise handlekraft, og det er de saker som statsråden tilfeldigvis har best greie på, som kjøres ut først.

Det er bare det at de signalene som gis, er for vage og diffuse. De går litt på kryss og tvers av sektorene. Signalfossen er ikke lagt i sektorrør.

Politiske signaler som har med andre departement å gjøre, er slitsomme for systemet. Da oppdager statsråden fort de tre T-er: Ting Tar Tid.

Deretter oppstår signalfattigdommens uker. Tiden der politisk ledelse; statsråd, statssekretærene og politisk rådgiver trekker seg tilbake, har egne møter. For ingen vet bedre enn dem selv at det er politikk de mangler.

Regjeringserklæringens nokså vage formuleringer studeres. Partiprogram hentes fram, og man spør seg til råds i stortingsgruppen. Men det er sjokkerende lite veiledning å finne. Her må de selv stake ut kursen!

Embetsverket vandrer fortumlet rundt og lurer på hva som skjer. Av og til stikker statsråden ut med beskjed om at «vi i politisk ledelse mener ...», underforstått – i hvert fall blir det lett oppfattet slik – at departementet for øvrig kanskje mener noe annet?

Vi har fått den ensomme statsråd som driver sin egen butikk, partisatellitten på statsrådskontoret. Statsråden begynner å omgi seg med folk som han eller hun har spesiell tillit til. Lobbyister med riktig partifarge. Det er payback time for mangeårig lojalitet.

Eller statsråden har funnet fram til partifeller i departementet, som dukker opp av mørket, utenom tjenestevei, fordi det hefter noe ved de nærmeste rådgiverne – departementsråden og ekspedisjonssjefene – som også var den forrige statsrådens nærmeste sammensvorne.

Departementets folk begynner å synes at statsråden er vanskelig.

«Jeg vil, men departementet vil ikke» er et kjent hjertesukk fra Stortingets talerstol. Også vår statsråd har begynt å få de samme faktene: å skylde på embetsverket. Dessuten har statsråden begynt å bruke jeg-formen når det snakkes om regjeringens politikk. – Jeg skal legge fram en handlingsplan.

Det normale ville vært å snakke om at regjeringen gjør det, eller departementet. Slik bygges en regjerings samlede politikk og image. Når statsrådene i stedet sier jeg, bygger de snarere sitt eget selvbilde. En minister blir alltid sentrum i sitt eget univers. Han eller hun er mektig i kraft av sitt embete, men mange av dem forveksler fenomenet med noe annet; de tror de nyter stor grad av personlig respekt. Faktisk er det slik at jo mer statsråden bruker jeg-formen, jo mer bygger han eller hun ned de sakene de snakker om.

På et tidspunkt finner de fleste statsråder ut at man må få embetsverket med seg, ikke mot seg. De har nemlig lært seg statsrådsskolens første bud: at selv om administrasjonen er lojal, er den mest lojal når den er enig i statsrådens politikk. Den er sjelden direkte illojal, men den har sine metoder.

En ny fase inntrer: Sektoren blir for trang, landet for lite. Det blir for småskårent og lite resultater av kranglene med andre departement og de interne uenighetene.

Utenlandsbesøkenes tid tar til. FN og OECD, Norden og EU skal ha sitt. Før de aller fleste rammes av Kina-syndromet: Behovet for å stå på den kinesiske mur.

Kanskje er det avstanden til hjemlandet som skaper de nye erkjennelsene, men antakelig vokser de gradvis fram, i løpet av det første året. Læretiden er slutt, nå vender statsråden hjem som statsmann: Statsråden er blitt mer visjonær og selektiv. Den statsråd som bestemmer seg for å bli husket for én eller to viktige politiske saker, kan lykkes. Men det haster, snart må statsråden gi stafettpinnen videre. Ingen helteglorie blir så raskt visket ut som en tidligere statsråds.

De fleste går inn i glemmeboka. Det er få forunt å få plass i historieboka