I Norge: Whitney Houston under et Norgesbesøk, nærmere bestemt konserten i Drammenshallen, 25. mai 1988. Scene.
FOTO: Kenneth Wood / SCANPIX
I Norge: Whitney Houston under et Norgesbesøk, nærmere bestemt konserten i Drammenshallen, 25. mai 1988. Scene. FOTO: Kenneth Wood / SCANPIXVis mer

Ukas Vers: Whitney Houston

Størst av alt er tross alt kjærligheten

Ekkoet av det sekulære og det profane som møttes i LSD-rus på et normkritisk dansegulv på et loft i New York ca 1973, kunne høres ti års tid senere i englerøsten til en antatt prektig korjente fra rett over brua der, i New Jersey. 

Singer Whitney Houston shows her American Music Award, at the Shrine Auditorium in Los Angeles, Calif., Jan. 27, 1986.  (AP Photo)
Singer Whitney Houston shows her American Music Award, at the Shrine Auditorium in Los Angeles, Calif., Jan. 27, 1986. (AP Photo) Vis mer

«Som jeg pleier å si når jeg skal tøffe meg litt: all musikk av noen verdi overhodet, noensinne, handler om gud, dop eller sex. Det er såklart en litt eplekjekk spissformulering, men det er en god del sannhet i det. Ja, jeg mener vel egentlig at det er 100% sant, særlig om jeg tøffer meg et lite hakk mindre, og bytter ut sex med kjærlighet (deri opptatt både åndelig og kjødelig). Man skulle kanskje tro at en låt om som handler om BÅDE gud, dop og kjærlighet dermed er full jackpot. Og da tror man helt rett. Det er kanskje ikke fryktelig mange låter som klokker inn full jackpot, men det er samtidig et par av dem. Og det er kanskje ikke noen stor overraskelse, om man tenker seg litt om, at den beste av disse igjen er fremført av nettopp Whitney Houston.

Det var mye gud, mye dop og mye kjærlighet i det relativt korte, men like fullt rike og ikke minst usedvanlig nyanserike livet hennes. Ja, mot slutten av livet var hun kommet til det punktet hvor det ble så mye av det gode, ofte i full offentlighet, at fornavnet hennes uten noen videre forklaring kunne brukes som metafor for kokain på refrenget i en raplåt, slik rapperen Pimp C fra UGK gjorde på låten «The Game Belong To Me», en låt gitt ut knapt et år før han selv ble funnet død i et hotellrom i West Hollywood med opiater og sedativer i kroppen, fem år før Whitney Houston selv ble funnet druknet i badekaret i sitt hotellrom i Beverly Hills Hilton, med voksne doser kokain i blodet;

I got Bobby by the pound, Whitney by the key
DJ Screw by the gallon, bitch the game belong to me


Bobby er i denne sammenhengen, foruten metafor for marihuana, et nikk til Whitneys minst like livsglade ektemann Bobby Brown. Mens DJ Screw var Houstonraplegenden som ga navn til den unike chopped'n'screw-teknikken, hvor musikken ble pitchet helt ned til grensen for det rent grøtete, et distinkt lydbilde som i 2017 er en uttalt inspirasjonskilde helt inn i samtidsmusikken, som i filmmusikken til Oscarvinneren «Moonlight». Men som opprinnelig kom til som et naturlig soundtrack til hjemstatens favorittrusmiddel; hostesaft med opiatet kodein, rusmiddelet som fantes i Pimp Cs døde kropp, og i den døde kroppen til DJ Screw når den ble funnet, akkurat i øyeblikket han lå an til å få sjansen til å gå fra lokalt fenomen til en stor platekontrakt med Rick Rubin, i år 2000. Kort sagt: disse greiene her er jo ikke særlig sunt. Men rus kan også dreie seg om andre ting, om frigjøring og bevissthetsutvidelse. På et personlig og individuelt plan, men også av den typen som blir en bevegelse som forandrer hele verden.

Ta David Mancuso, som skapte en frigjøringsbevegelse som drøye førti år senere fortsetter på dansegulv verden over. Født i 1944, teknisk sett altså ikke en såkalt baby boomer, men allikevel født på rett sted og rett tid til å slå ut i full blomst midt under kjernen av hippietiden, før drømmen ble et mareritt, tidsnok til å bli venn med, og ikke minst ta LSD sammen den store psykedeliaguruen Timothy Leary. Det har inntil nylig vært en lei tendens til å fremstille discoæraen som en grell motsats til hippietidens rene kjærlighet, eller for den slags skyld som den retningsløse apatien som fulgte etter sekstitallets å, så meningsfulle ungdomsopprør. Men sannheten er at discoæraen, etter mange nåværende musikkhistorikeres mening, startet når den erkeidealistiske hippien David Mancuso arrangerte privatfest hjemme i stua si, hvor han spilte hele låter fra ende til annen for et usedvanlig eklektisk dansegulv, og unngikk mas om lisens ved å tviholde på privatfesten, kun for inviterte, som format, også når disse festene gradvis muterte til proto-discoklubben The Loft, forgjengeren til legendariske dansegulv som Nicky Sianos The Gallery og Larry Levans Paradise Garage. Den aller første festen foregikk i 1970, under mottoet Love Saves the Day. Merk forbokstavene her: L. S. D.

Det var kun et par år senere at et ung puertoricaner fra South Bronx snublet opp trappene til det samme loftet. John «Jellybean» Benitez var bare femten-seksten år gammel da han fikk livet sitt forandret i stua til Mancuso, på dansegulvet på The Loft, og oppsummerte opplevelsen nesten førti år senere, i et intervju gjort dagen etter at David Mancuso døde (en ikke rus-relatert død!) i november i fjor:

It seemed completely cool and amazing, but I wasn’t experiencing it from a view that ‘this is going to be history’ ...there was a guy playing records, I’d never seen that before, and there were lights flashing and people dancing totally lost in the music. There was food..

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jellybean gikk gradene, fra dansegulvet til å snike seg opp og spørre den imøtekommende hippien Mancuso hvilke plater han spilte, til å prøve seg ut som disc jockey selv og etter hvert bli en av de største i det man kanskje kan kalle den andre discogenerasjonen i New York, først på klubbene, så med banebrytende mix-shows på radio som ledet til oppdrag som remikser for de store plateselskapene, som igjen ledet til en karriere som plateprodusent. Han ble mannen som introduserte popmusikken til en smak av et undergrunns-sound fra New York som hadde overlevd den kommersielle discobølgens voldsomme fremvekst og uungåelige flopp, den discoen som kom etter den opprinnelige discoen, som ingen på det tidspunktet likte å kalle disco, fordi det hadde blitt et skittent ord, og som ennå ikke hadde fått navnet house. For når hans daværende kjæreste Madonnas debutsingle «Everybody» floppet på poplistene, var det Jellybeans remiks som ga den nytt liv i klubbene, den første spede suksessen til den senere verdensstjernen. Og begynnelsen på et slags popliv for Jellybean selv, på et vis, han ble i hvert fall mannen plateselskapene gikk til når de ville ha en låt for klubbene fra og med da og ut tiåret.

Og det var sånn den kom til, i studio med Jellybean, ukas Vers: det obligatoriske dansevennlige sporet på andrealbumet til den purunge, ferske superstjernen Whitney Houston i 1987. En låt med den assosiasjonsrike tittelen «Love Will Save The Day». (Merk forbokstavene, igjen.)Tilfeldig? Det er selvsagt fullt mulig, men mye tyder på at nikket til Mancuso og dansegulvsrøttene på loftet var høyst bevisst. Teksten ble skrevet av en ukjent klubbkid ved navn Toni C, jeg fant henne på internett mens jeg googlet alt jeg kom over om denne sangen en gang forrige sanger, og den dag i dag, et sted i femtiåra, poster hun videoer på Facebook av at hun spiller disco- og houseplater på stranda i Ibiza sammen med Little Louie Vega fra Masters of Work. Du skulle kort sagt ønske at hun var bestevennina di, og det er i hvert fall ingen tvil om at hun har vært ute både en vinternatt, en vårnatt, en sommernatt og en høstnatt før.

Musikalsk sett er det heller ingen tvil om nikkene til klassisk, oppløftende og ikke minst åndelig orientert discomusikk, med et instrumentalt gjestespill av legenden Roy Ayers på vibrafon og perkussive vannflasker (!), en fyr som tiåret før leverte en jevn rekke gulvfyllere til metropolens mest progressive dansegulv. Det kløktige trekket ved teksten er at det rent overfladisk kan leses som en hyllest til den guddommelige kjærligheten -i likhet med en lang rekke discoklassikere hvor gospelbudskapet formidles inderlig, men også som en metafor for både kjødelig kjærlighet og det svette, fysiske menighetsfelleskapet på dansegulvet. Frelsen kan komme i så mange former. Som pulver eller papirlapp, som to hofter som roterer samstemt, som et guddommelig klimaks klokka fem natt til søndag eller klokka tolv neste formiddag:

When you're feeling down and out

And you've got troubles on you mind

Love will save the day

When you're feeling full of doubt

And fear has got you in a bind

Love will save the day

Som de sier det i kjerka; Amen! Så gjenstår spørsmålet; var det 24 år gamle gudsordet Whitney Houston, fortsatt ganske nyankommet i platestudio, fra sitt gospelkor i New Jersey, egentlig innforstått med den doble eller triple bunnen? Den gangen så antatt prektig at det igrunnen også avskjærte de aller fleste lyttere fra å i det hele tatt tenke i de baner. Men ... som ettertiden har bevisst, kan skinnet bedra. Og du kan se det, og i hvert fall høre det i dag med etterpåklokskapens ører og øyne. Det var mye dybde i den stemmen der også den gangen, og en rå nerve som selv ikke det sene åttitallets aller slickeste produksjonstriks kunne maskere. Og hennes aller første plateinnspilling gjorde hun tross alt midt i discoæraen, som fjortenåring, som gjestevokalist på en ellers ganske forglemmelig skive med bandet Michael Zager Band. Neida, den ble nok neppe spilt på The Loft. Men låtens tittel kan allikevel trygt sies å ha vært et slags omen: «Life's a party.»