BØR REVURDERES: Tl tross for alle hindre staten har lagt til grunn for å hindre bruk av illegale stoffer, blir det stadig flere brukere. Det ligger i kortene at straffesporet bør revurderes, skriver innsenderen. Foto: Shutterstock / NTB Scanpix
BØR REVURDERES: Tl tross for alle hindre staten har lagt til grunn for å hindre bruk av illegale stoffer, blir det stadig flere brukere. Det ligger i kortene at straffesporet bør revurderes, skriver innsenderen. Foto: Shutterstock / NTB Scanpix Vis mer

DEBATT

Rusreform

Største masseforfølgelse i moderne tid

Rusreformutvalget vurderte om straff for bruk var innenfor de rammene som menneskerettighetene legger opp til, og konkluderte med det motsatte.

Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert
Roar Mikalsen
Roar Mikalsen Vis mer

I «Retten til selvbestemmelse» stiller filosofiprofessor Einar Øverenget viktige spørsmål. Med utgangspunkt i coronakrisen spør han om det er et rimelig forhold mellom de grep vi har tatt og reell risiko, eller om det har «blitt bygget opp en så sterk fortelling om frykt at vi glemmer hvordan vi vanligvis håndterer fare».

Spørsmålet berører en sentral bærebjelke i vår grunnlovstradisjon. Det minner om at det må være et visst forhold mellom mål og middel, og tankene går videre til ruspolitikken.

For, som filosofen sier, «Om man skal begrense menneskers selvbestemmelse for på den måten å verne om menneskers mulighet til å utøve selvbestemmelse, sier det seg selv at det blir avgjørende å debattere det som har med forholdsmessighet å gjøre: Representerer en gitt handling, eller situasjon, en så stor trussel mot andres selvbestemmelse at den bør forbys – eller krever det åpne samfunn at farer, herunder også livsfare, må kunne aksepteres?»

Problemstillingen blir bare mer relevant for de illegale stoffene. At over 300 millioner mennesker bruker disse, sier jo mye om hvor viktig valget av rusmidler er for brukerne. De har blitt utsatt for den største masseforfølgelsen i moderne tid. Like fullt, til tross for alle hindre staten har lagt til grunn, blir de stadig flere – og når ikke engang trusselen om dødsstraff i 33 land har skapt narkotikafrie samfunn, ligger det i kortene at straffesporet bør revurderes.

Det er dette verdens mest progressive stater har forstått: Jo mer vi kjemper mot brukernes autonomi, desto mer bereder vi veien for tyranniet, og det til en pris som gjør oss alle til tapere.

Vi er derfor vitne til en avkriminaliseringsbølge. Store deler av verden er med, og ettersom denne bevegelsen brer om seg vil det bli vanskeligere å se bort fra spørsmålet om selvbestemmelse. Dette er det ugjenkallelige resultatet av et nedjustert fiendebilde; et resultat av en mer oppegående politikk, og det er i denne sammenheng ingen tilfeldighet at de ruspolitiske konvensjonene de siste ti åra har gått fra å bli tolket i lys av det narkotikafrie idealet, og forbudet som et egnet verktøy, til å vektlegge realiteter og intensjonen om å beskytte folkehelsen.

Når det kommer til folkehelse innser nemlig stadig flere at forbudet har gjort vondt verre. Heller enn å redusere tilbud og etterspørsel, har forbudet påført oss en rekke uheldige tilleggskonsekvenser og det er i denne forbindelse menneskerettighetene har blitt løftet fram.

Disse rettighetene skal beskytte individet mot overdreven statlig intervensjon. De bygger på prinsipper som likhet, forholdsmessighet, selvbestemmelse, og frihetspresumsjon, og flere grunnlovsdomstoler har den seinere tid konkludert med at forbudet – i alle fall for cannabis plantens del – bryter mot grunnleggende rettigheter som retten til helse og privatliv.

Dette er en problemstilling som Norge ennå ikke har tatt tak i. Rusreformutvalget vurderte om straff for bruk var innenfor de rammene som menneskerettighetene legger opp til, og konkluderte med det motsatte.

De skrev et helt kapittel om dette, men gikk dessverre ikke videre til å undersøke med hvilken rett staten fengsler involverte i det illegale markedet. Det var tabubelagt nok å se nærmere på rettighetsbildet til brukerne; så tabubelagt, faktisk, at den offentlige debatten fortsatt ikke har tatt konsekvensene av utvalgets rapport, og tanken på at også produsenter og selgere kunne være urettmessig forfulgt ble tydeligvis for mye.

TESTER: Thomas Seltzer, kjent fra «Trygdekontoret», tester medisinsk hasj i den nye dokumentaren «Cannabis» på NRK. Vis mer

Til tross for at også denne grupperingen hadde krav på å få avklart sitt rettighetsbilde, gikk ikke utvalget inn på dette. Mest sannsynlig ble det for kontroversielt, for hva betyr det hvis analyser skulle vise at krenkelser har funnet sted?

Det ville bety at staten i 60 år, med større og større overlegg, har forfulgt en politikk som ikke holder mål. Det ville bety at vi har hatt med et omfang av vilkårlig straffeforfølgelse å gjøre som mangler sidestykke i moderne historie. Og det ville bety at staten har et ansvar ikke bare for å gi de forfulgte oppreisning raskest mulig, men for å straffe de som har motarbeidet realiseringen av et rettighetsbilde.

Dette er hva et menneskerettslig perspektiv påtvinger av refleksjoner. Moralsk panikk er allerede påvist av utvalget, og det er en opplagt forbindelse mellom dette fenomenet og menneskerettsbrudd. Spørsmålet er bare hvor ille det er – og om ikke staten kan gi gode grunner for å opprettholde et moralsk skille mellom bruk og salg, tyder alt på at vi har med en kommende rettskatastrofe å gjøre.

Det som er sikkert, er at mye står på spill. Det er over ti år siden norske brukere gjorde gjeldende menneskerettighetenes beskyttelse; siden den gang er flere hundre tusen nye narkotikaforhold prosessert av påtalemyndigheten; titusenvis er kastet i fengsel, men det gjenstår å se om staten har hatt sitt på det tørre. Bare en videre utredning kan avgjøre dette spørsmålet. Bare et uavhengig, upartisk, og kompetent tribunal kan sikre et rettighetsbilde som har vært ignorert altfor lenge, Heller enn å bremse nødvendige framskritt, bør politikerne ta til orde for en Sannhets- og forsoningskommisjon.

Dette er det naturlige resultat etter 60 år med feilslått politikk på totalitære premisser. Som samfunn står vi overfor en moralsk reformasjon på linje med Tyskland etter andre verdenskrig og Sør-Afrika etter apartheidregimet. Vi må innse at narkotikalovgivning og sunn moral har vært to forskjellige ting, og vi må ta inn over oss i hvilken grad forbudet har fått oss til å begå overgrep mot andre.

Dette kan være vanskelig for et samfunn som så lenge har godtatt forbudets premisser. Likevel, rusreformutvalget har allerede avkledd politiske fiksjoner som «narkohaien» all troverdighet. Ikke bare er det den samme tilbuds- og etterspørselsproblematikken involvert, enten vi snakker om alkohol, tobakk, sukker, kaffe, eller illegale stoffer; det er også de samme varierende brukermønstrene, og vi må innse at demoniseringen av narkoselgere er meningsløs.

På samtlige andre områder hvor tilbud og etterspørsel råder, er det jo først og fremst misbrukerne av et produkt som tillegges en viss last. Jeg sier ikke at det nødvendigvis er riktig. Stigma har det med å vanskeliggjøre helbredelse, men det blir i alle fall absurd å dømme en ansatt på Rimi eller Vinmonopolet for hvordan den enkelte borger bruker alkohol.

Vi vet fra før at det er et irrasjonelt skille mellom lovlige og ulovlige stoffer, og utfordringen derfor til forbudstilhengerne – om de vil kvalitetssikre lovgivningen – er å vise hva en gjennomsnittlig narkotikaselger har gjort av forbrytelser mot samfunnsstoffet som en vanlig ansatt i handelsnæringen ikke har.

Sett ut fra menneskerettighetene er det her vi må legge lista. Har man ikke noe godt svar, er det ikke bare opplagt at vi har latt ubevissthet utforme ruspolitikken; det er også opplagt at forbudstilhengerne har mer å svare for enn narkotikaselgerne, og at de skylder verden en større unnskyldning.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer