Stort hjerte for trøtte tapere

Samtidig som Christopher Nielsens «To trøtte typer» går sin sjanglende seiersgang på norske TV-skjermer, utgir han sin hittil mest omfattende bok.

I snart tjue år har vår episke seriemester Christopher Nielsen levert kunstneriske ballespark med særegne kvaliteter. En smerte å bli glad i og av, mener nå jeg. Eller for si det med den suverene, amerikanske metal-skribenten Chuck Eddy: «For å la seg fornærme av noe, må en sette det på en pidestall det verken fortjener eller ber om å bli satt på. Men selvfølgelig hjelper det å være født med sans for humor.»

Jo grovere, jo bedre

Innholdet i «Homo Norvegicus» er hentet fra nesten tjue år unik seriekunst, blant annet fra heftene To trøtte typer, Rummpfftillfftooo, Fidus og Gateavisa.

Med denne boka viser Nielsen at dagens norske seriekunst består av langt mer enn bare tre ruters humor. Boka demonstrerer tydelig hans utvikling som tegner. Han blir på mange måter bedre jo grovere strek han fører. I tillegg til den kronologiske framstillingen av livsløpet til Odd og Geir - de to trøtte typene (også kjent fra TV) - inneholder samlingen alle storyene om boogie-till-you-puke-bandet Gutta fra Calcutta og alle tildragelsene trøndermutanten Hold Brillan har vært involvert i, også en tidligere supprimert episode. Nielsen byr på full dose «To trøtte typer»: en kronologi, en punktvis redegjørelse for avgjørende hendelser i ovennevntes livsløp. I form av et triptykon eller nesten en altertavle blir den et kunstnerisk uttrykk med høy underholdningsverdi. I tillegg får vi et ubetalelig forord hvor Christopher Nielsen og Thomas Hylland Eriksen går opp i, øh, faller ned i, et felles lavere uttrykk.

Egenverdi?

Hylland Eriksen hevder at Nielsens serier ikke bør vurderes som litteratur - selv om de ikke ville tatt skade av det - fordi de står fjellstøtt på egne bein som tegneserier. Videre hevder han at enkelte insisterer på at tegneserier bør betraktes som kunst på linje med skjønnlitteratur fordi de skammer seg over å like tegneserier, at de tørster etter et finkulturelt godkjentstempel.

Dette er selvfølgelig helt korrekte observasjoner, men det forhindrer ikke at Nielsen likevel er vår mest litterære serieforteller og at han eksellerer når formatet får format.

Når det gjelder replikker - overflaten - overgår han samtlige samtidsforfattere, så vel som filmmanusforfattere og komikere her på berget. Han er likeframt på høyde med en som har utviklet replikkunsten til en særegen populærkulturell kunstform, den store amerikanske skrivekaren Elmore Leonard. Det er en voldsom umiddelbarhet i Christopher Nielsens serier, en rapport direkte fra åstedet, så å si.

Rendyrking

Her er ingen anemisk sublimering, men en trøkkal rendyrking av det vulgære. Ved å bevege seg i overflaten unngår Nielsen å falle i feller som motivasjon og mening. Dette er ikke en sosialpolitisk undersøkelse, men tvert imot en solidarisk hyllest til det avvikende i et forflatet og temperaturløst samfunn. Dette er jakten på den virkelig tapte tid, og Nielsen er seg bevisst farene ved å romantisere. Ved å gjøre det motsatte får seriene et fint mørke, leseren setter latteren i halsen, og hue sier pling og plong - som Jonny Halberg uttrykker det i en helt annen sammenheng. Nielsen kontrollerer det som ikke kan benektes og unngår elegant sosiale, politiske og moralske problemstillinger.

Lidelse

Men det er samtidig en skildring av lidelse, selv om de involverte nok ville motsette seg benevnelsen. Det er Nielsens fornektelse av det opphøyde som kjennetegner og muliggjør den primale kvaliteten, den overveldende dynamikken i overflaten. Ved å oppvise empati, ja reint sagt godhet - som Hylland Eriksen påpeker i forordet - for sine ofte amoralske karakterer, evner han å sette fingeren på forhold i samfunnet vårt vi helst ikke vil tenke på, men som en må være både blind, døv og kørka for å unngå å se. Hver dag begås det nedverdigende, inhumane overgrep mot mennesker, overgrep som får like fatale konsekvenser for overgriper som for ofre.

Nielsen sender på en helt egen frekvens, meldingene kommer fra en avsender med et hjerte stort nok og et synspunkt individuelt nok til at det får nødvendig tyngde. Med andre ord: Seriene forlater oss ikke etter endt lesning.

Hapax legomenon er begrepet språkforskere bruker om et ord som forekommer bare en gang. I god gallerstil utnevner jeg Christopher Nielsen til Comicus Hapaxanthous, en blomstrende seriekunstner av et format vi bare kan håpe å få oppleve igjen.

INGEN TRØTT TYPE: Christopher Nielsen.