Stort, ikke magisk

Svært imøtesett, utrolig stort, veldig hyggelig. Men gjenforente Pixies er ikke så fantastisk som forhåndsrapportene skulle tyde på.

KONSERT: Ryktene om Pixies-konsertene har løpt som ild i tørt gress og skapt en skandinavisk skogbrann av forventninger foran bandets konserter på Roskilde- og Quart-festivalen. Så høye forventninger at man må stille seg det ubehagelige spørsmålet om det store i at bandet er tilbake er større enn prestasjonene i seg selv.

Når dette er sagt, er det gjenforente Pixies på alle måter grom underholdning, der de med en skremmende effektivitet og minimalt med verbal kommunikasjon pumper ut den ene katalogbomben etter den andre. Det dette handler om, er at et av 80-tallets aller beste band understreker sin egen viktighet, til glede for gamle og nye fans som aldri fikk sjansen til å se dem i sin levetid. I sannhet mektig nok.

I utgangspunktet besitter Frank Black & co et praktisk talt uangripelig låtmateriale. I går prikket de inn en supertreff allerede fra start: «Bone Machine» . «Monkey Gone To Heaven» , «Velouria» og «Where Is My Mind» ble trillet ut i løpet av den første halvtimen i går. Konserten på Roskilde i går var svært god, men ikke eksepsjonell. Det er stort å se Frank Black synge noe annet enn sitt irrelevante solomateriale, og det er stort å se Kim Deal - punktum. Og det er kanskje enda større å få ta del i Joey Santiagos gitargalskap. Det er hyggelig å høre hitsene, det er flott at det åpenbart står no bullshit på bandets egen kravsspesifikasjon til seg selv.

Personlig savnet jeg å kjenne gåsehuden i nakken oftere. Å si at magien uteble, blir feil, men det mangler det ekstra, ekstra lille. Kanskje noe så enkelt som at det hadde vært en positiv overraskelse at Pixies er så bra, heller enn en selvfølge.

Anmeldelsen baserer seg på de første 45 minuttene av konserten.

... dukker opp i Bendiksbukta torsdag.
GROM UNDERHOLDNING: Quart-publikummet kan glede seg til Frank Black & co ...