STØRRE FORHOLD: Det er litt flere folk og større forhold i Brasil og i Rio de Janeiro, som dett bildet er fra, enn i Norge. Foto: Odd Roar Lange
STØRRE FORHOLD: Det er litt flere folk og større forhold i Brasil og i Rio de Janeiro, som dett bildet er fra, enn i Norge. Foto: Odd Roar LangeVis mer

Stort nabolag

Denne uka er Norges Brasil-strategi presentert i Rio de Janeiro. I den anledning presenterer jeg min brasilianske venn Eduardos idé for Norge.

- HVA! Bor dere i et LAND med fem millioner innbyggere!? HAHAHA! Eduardos latter runger i rommet. Vi sitter rundt spisebordet i feriehuset hans i Parati, en kystlandsby 30 mil sør for Rio de Janeiro. Eduardos øyne skinner i kveldssola, han spør ivrig om Noruega og noruegueses, som han for første gang har møtt et par eksemplarer av. Det lave innbyggertallet vekker mest forundring. Han kan ikke FATTE at en hovedstad kun har rundt en halv million innbyggere.
- Da vet jeg i alle fall hva jeg ville gjort!

Selv bor Eduardo i Sao Paulo. Storbyen med omegn har fire ganger så mange innbyggere som hele Norge. Byen hans er størst av storbyene i Brasil - landet som både i areal og folketall er størst i Latin-Amerika. Dette er Eduardo stolt av. Da jeg møtte ham på en tre måneders rundreise i Brasil for flere år siden, var landets befolkning på drøye 160 millioner. Det første tiåret av 2000-tallet har folketallet vokst med nesten 10 prosent, til over 185 millioner. 25 millioner flere innbyggere bare siden jeg var backpacker i Brasil! Det er ikke til å fatte.

Disse svimlende tallene danner også bakteppe for regjeringens Brasil-strategi, som utenriksminister Støre og utviklingsminister Solheim hadde med seg over Atlanteren til Rio de Janeiro denne uka: "Brasil er verdens femte største land, både i areal og folketall. I de senere årene har landet hatt en sterk økonomisk vekst og er i dag verdens sjuende største økonomi med ambisjoner om å bli verdens femte største i løpet av noen år. Landet er et stort og levende demokrati med et aktivt sivilsamfunn."
 Utenom disse innledende setningene i strategien viser likevel regjeringen liten interesse for Brasils demokrati og sivilsamfunn. Fagre ord og ønsker om "gjensidig berike og bidra til positiv vekst og utvikling i begge land" koker i hovedsak ned til Norges handels- og næringsinteresser

Artikkelen fortsetter under annonsen

Handelssamarbeid er selvfølgelig bra. Slik jeg leser strategien finner jeg riktignok mer handel enn samarbeid. Én setning i strategien innrømmer da også at forholdet ikke er gjensidig. "Handelen vokser stadig, men i dag er det likevel norske investeringer og etableringer i Brasil som i første rekke preger forholdet".
    Vil regjeringens nye strategi bidra til å rette opp i dette misforholdet? Vil vi egentlig ha reelt samarbeid? Og er vi oppriktig interessert i "positiv vekst og utvikling i begge land", slik strategien påstår? Eller er vi egentlig mest interessert i økonomisk vekst i Norge, selv om det skulle gå på bekostning av for eksempel menneskelig vekst og utvikling, både der og her?

Slike spørsmål har jeg fundert på når jeg denne uka har lest Brasil-strategien (i tillegg til å få vanvittig lyst til å dra til landet igjen!). Jeg har tenkt at de brasilianske brillene Eduardo ga meg til å lese verden gjennom, trenger en omgang med pussekluten.
    Møtet med Eduardo var tilfeldig. Hadde det ikke vært for ham ville det blitt et av disse mange treffene mellom fremmede på en busstasjon. Jeg sto i informasjonsskranken, snakket like dårlig portugisisk som mannen bak skranken snakket engelsk, og takket lettet ja da en bak i køen spurte "May I help you?"

En time seinere, rundt Eduardo og familiens spisebord, hadde han forslagene klare for vårt Parati-opphold. Samme kveld skulle det være hellige tre kongers-fest i nabolaget. Kvinnen vi hadde møtt på veien fra busstasjonen var vert. Eduardo hadde presentert oss for hverandre, og det viste seg at han også hadde sørget for å invitere de to noruegueses til festen. Dagen etter var vi invitert med på båttur - Eduardo hadde allerede avtalt med en nabo som hadde stor nok båt til noen ekstra gjester. Før han fulgte oss til pensjonatet han hadde ordnet for oss, viste han oss hvor husnøkkelen lå. - Jeg er jo ikke alltid hjemme når naboene kommer på besøk!

Nabofesten viste seg å være i en treromsleilighet. Etter norsk standard ville de fleste ment at 30-40 gjester var for mye. Vi må ha vært minst 150. Voksne, barn, lokalbefolkning og feriegjester. Eduardo var travelt opptatt med å finne en dame fra Rio de Janeiro som nettopp hadde kjøpt sommerhus i landsbyen, og som han hadde hørt skulle komme. "Gloria fra Glória" kom, og før hun hadde vært på festen en time hadde hun gitt oss nøkkelen til leiligheten sin, i bydelen Glória i Rio. Hun skulle jo likevel ikke bo der de nærmeste fjorten dagene! Hva var vel bedre enn om vennene til hennes nye ferienabo kunne ha glede av å bo der en ukes tid?

På båtturen neste dag var det ikke Eduardo, men vi nordmenn som forundret spurte og grov. Var det som hadde skjedd oss det siste døgnet vanlig? Hva var all denne gjestfriheten og tilliten? Eduardo stilte kun et motspørsmål. - Er ikke livet for kort til å dyrke mistillit og fremmedfrykt i stedet for tillit? Han minnet om ideen for Norge han hadde lansert rundt spisebordet dagen før:
- Hvis mitt land hadde hatt så få innbyggere som deres, ville jeg gjort alt for å invitere flest mulig mennesker! Landet må jo trenge enormt mange flere innbyggere? Dere skulle be folk fra hele verdens nabolag! Jeg hadde i alle fall stemt på de politikerne som har en god strategi for dobling av folketallet!

Da vi fortalte Eduardo at vi ikke kjente til noen norske politikere med en god strategi for dobling av folketallet, bare himlet han med øynene. - HAHAHA! Send dem til Brasil! Jeg tror de kan lære noe.

Karianne Bjellås Gilje, programsjef i Norsk Form på Norsk Design- og Arkitektursenter
karianne@norskform.no
twitter.com/kariannebgilje