Stort og svart

Storslått og visjonær konseptrock.

CD: Man kan like gjerne forsone seg med tanken med en gang - man kommer til å høre mye My Chemical Romance på radio fremover. Amerikanerne har gjort rimelig stor suksess med sin konseptemo på de to foregående albumene «I Brought You Bullets, You Brought Me Your Love» og især «Three Cheers for Sweet Revenge». På «The Black Parade» er det døden som er gjennomgangstema. Vokalist Gerard Way & co sparer ikke på virkemidlene.

Ambisiøst

Fra og med overturen «The End» som for øvrig er skrevet med Pink Floyds mektige «The Wall»-åpning, «In the Flesh?», som vannmerke, er det fullt øs. Strykere, blåsere, store kor og dramatiske arrangement. Halsbrekkende ambisiøst, i alle fall med tanke på det betente ryktet til bandets musikalske utspring. My Chemical Romance parerer med en såpass bunnsolid og popsmart låtskriving at det er vanskelig å argumentere mot dem. «The Black Parade» parer Green Days «American Idiot» med Queens «A Night at the Opera» og gasser seg i glamreferanser fra syttitallsikon som T-Rex og Alice Cooper band.

Sikter mot stjernene

Faren for at det hele tipper over i selvhøytidelig tullball er naturligvis stor, men MCR har heldigvis vett til å spe på med plenty av humoristiske undertoner i alt alvoret. Platen er gjennomgående variert og refrengene spiser seg ut av høytalerverket ved første gjennomlytning. «A Kiss Before She Goes» er klassisk amerikansk radiorock, mens «Momma» viser bandet fra sin mest Queen-hysteriske side. Singelen «Welcome to the Black Parade» og «Teenagers» vil gi bandet lang tid på radioen. «Sleep» er muligens bare pent antrukket emoskvip, men pytt - «The Black Parade» er en billett på førsteklasse til stjernene.