Stort om kunst og galskap

Det er vanskelig å ikke elske en dikter som er så glad i hate som Thomas Bernhard.

TEATER: Vi er i Utzbach. Navnet skal uttales med et foraktelig snøft. Det er kanskje åttitallet, men på veggen henger fortsatt bildet av Hitler. Ingen har tatt det ned, ingen har tørket støv av det siden krigen. Og i denne landsbyen, med 260 sjeler, skal selveste Bruscon, statsskuespilleren, sette opp sin egen komedie: «Historiens hjul». Selv spiller han blant annet Napoleon. Hans familie spiller øvrige roller: Goethe, Voltaire, Kierkegaard og Hitler, samt Stalin, Churchill, Einstein og Madame Curie. For å nevne noen. Det er, som man skjønner, en ambisiøs komedie. Som må, rent kunstnerisk, slutte i absolutt mørke: «Høydepunktet i min komedie er det absolutte mørke!» Men lokalet er slitent. Utenfor fôres grisene. Og familien må bære og løfte alt, massere geniet - og overleve enorme doser utskjelling og forakt. For ingen er gode nok for hans skuespill. Unntatt selvsagt, den store Bruscon selv, når han er på sitt beste. Men hvordan kan han makte å være det på blodpølsedagen i Utzbach?

Familiebøllen

Dette er et stormannsvanvidd hinsides galskap, manisk dosert i rause porsjoner. Jan Grønli spiller Bruscon, og klarer spennet i rollen, fra rabiat psykopatisk fami-lieplager til manisk kunstner ned til selvdestruktiv pessimist. Og han holder trykket oppe i to og en halv time, der han uavlatelig snakker: Bruscon trives ikke med at andre avbryter i hans samtaler. Livet er en monolog han vil lide alene. Rundt ham en familie: Anne Krigsvold er bleikt ram som den lungesyke kona. Marian Saastad Ottesen treffer sin taust aggressive datter, mens Henrik Mestad er fremragende i sitt, for det meste stumme, spill som den lojale, total hundsete og så aldeles talentløse skuespillersønnen. Dette er det siste ensemblet noen burde prøve å sette opp noe som helst med, men Bruscon drar dem etter seg langs veiene på turné: fri fra institusjonsteatrene skal han lage den store kunst. Det er så trist at det er til å le av, og så latterlig at det er en tragedie. Og det har den kloke regissøren Gábor Zsámbéki truffet i sin oppsetning: Her spiller Jan Grønli Bruscon med et romslig ego: Så stort at det akkurat er plass til ham selv i det, spilt med et overspill helt uten overspill. Ingar Gimles vertshusholder er til motsetning så mutt at han blir en truende motspiller - og balansen mellom familiens, ja, universets, absolutte midtpunkt Bruscon og resten av truppen er på plass.

Fin regi

Det er en presis oppsetning, der galskapen holdes på plass av streng scenisk logikk, med en tekst utmerket oversatt av Sverre Dahl. Og da kommer Thomas Bernhards aggressive tvisyn fram: «Teatermakeren» blir ikke bare et bilde av monstrøs stormannsgalskap, men samtidig et bilde av kunstneren slitt i to mellom sine enorme ambisjoner og den ytterst pinlige virkelighet. Her blir alt stort man drømmer om å være, satt opp mot hvor ynkelig det nødvendigvis blir i praksis. Bruscons storhet ligger i at han insisterer på å fortsette, selv når spriket mellom ambisjon og resultat gaper himmelhøyt. Mer enn en parodi er det også et bilde på kunstens vesen i verden. Slik blir en gal, latterlig bølle som Bruscon gitt noe viktig å si oss. Thomas Bernhard var en aggressiv forfatter, kanskje like hatet i sitt Wien som han selv hatet sitt Østerrike. En kritiker har beskrevet stykkene hans som å se en rotte spise Sachertorte. Men det skal en dyp kjærlighet til for å hate så høyt, enten hatet gjelder sitt land, kunsten - eller seg selv.