Stort sett i det trygge

Dag T. Straumsvåg debuterer med lavmælte dikt skrevet på nynorsk. Lavmælt betyr i denne sammenheng at det er udramatiske hendelser poeten tar sikte på å gi en håndfull språk.

Straumsvåg turnerer språket på en stødig måte og er svært forsiktig i billedbruk, han bruker det snarere til å registrere, eksempelvis hvordan dagslyset glir over i mørke. Det er måne og mer mørke. Dette skaper smått om senn en stemning som Straumsvåg kan plassere ut mennesker uten spesielle gjøremål i, «Menneske trør gatane med varare steg», avslutter han et dikt med.

Det er talende at han ikke driver situasjonene til noen form for dramatikk eller særegenhet i opplevelsen, men snarerepoengterer det jeg vil kalle gråheten, eller han trekker fram stemningsskapende rekvisitter som rulletobakk, ei kai som lukter tjære. Diktsamlingen «Eg er Simen Gut» er tredelt. I den midterste avdelingen finner man 16 dikt hvor Simen Gut figurerer, det er en syklus med episke anslag.

Personen Simen Gut er uten oppgitt alder, men som navnet antyder, er han mer gutt enn voksen, eller en som insisterer på sin guttaktighet. Stort sett beskrives Simen alene, han befinner seg et sted på bygda, alt er sett langt borte fra: «Bygda står gul av korn og sol (...) Bittesmå korn frå aude gardar og plassar/ finn netthinnene med klåre bilete, søkk ned i Simen,/ angande åkrar og strevande liv i magen.»

Påtatt blygsel

Simen registrerer gjenstander med antatt stor nostalgisk verdi, en Apache med langsete: «Tøffe syklar, tykjer Simen.» Jaha. Det var på 70-tallet Apache-sykler gjaldt. Straumsvåg er født i 1964. Simen Gut er en person som drømmer om Sindbad Sjøfareren, eller finner en identifikasjonsfigur i Davy Crockett: «Vi er av Davy Crocketts ætt», samt i Asterix og Obelix: Han vil «jakte på feite svin,/ riste gale romarar or ei eik».

Et lite stykke på vei med denne viljen kommer han i et annet dikt om å grille pølser på bål og skryte om bragder. Det ville ha fungert som dikt for ungdom. Menneskene trør gatene ikke bare med nærmest total forsiktighet, de identifiserer også sin egen vandring med Tarjei Vesaas' Mattis fra «Fuglane»: «Slike netter er til å gå i, ville Mattis ha sagt (...) Eg er Simen Gut, kviskrar han blygt til breidda attmed.»

Hva så? Hviske til en elvebredd? Det finnes en tradisjon i den nynorske poesien for å snakke om blygsel der blygsel, i alle fall for en utenforstående, kan virke som minst påkrevd. Denne stadige selvpålagte blygselen legger diktet bom ned i bakken, det er ingen opptur, leseren bringes ingen steder. Det finnes ingen direkthet eller temperatur i møtet mellom personene i diktene, ingen risiko.

Helteportretter

Straumsvåg tegner helteportretter i miniatyr: «Gardbrukarar på Nordmøre kan fortelje deg om stein.» Jegets identifikasjoner og hvem som kan si hva og ville ha sagt hvordan til enhver tid, tar altfor stor plass i altfor mange av diktene.

Jeg savner et språk som kan formidle hans egne opplevelser, slike som oppstår av seg selv i et dikt. Man finner det et par steder. For eksempel når Straumsvåg beskriver små bevegelser i havspeilet, som «Rører seg som graset/ på marka i laustill skog når ein underjordisk vind/ blæs gjennom røtene», eller når han omsider befinner seg i vår egen tid, fri fra idealer, har stanset bilen med nattradioen på og en servitrise som rekker ham kaffe og wienerbrød «fortel at ein ulv/ vart nyleg skoten her i nærleiken».

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg likte akkurat det, men her er Straumsvåg tettere på en annen type muntlig kultur, servitrisa som forsøker å gjøre sitt eget hjemsted i alle fall litt interessant, og poeten sentimentaliserer ikke drapet på ulven. Omsider får Straumsvåg siktet byttet inn. Der oppstår det en sårt tiltrengt spenning i diktene.

Alt i alt er tilsiget av erfaringer for tynt, og det gis sjelden noen motvekt til sparsommeligheten i form av billedbruk. Litt mer av den presise forvirringen man aner når han «gøymd i ein sokk finn (...) att klokka eg trudde var tapt» hadde definitivt gjort seg.