Stort skritt i gal retning

G8: Etter årets G8-møte i Japan er det liten reell framgang å spore fra verdens rikeste land. Når klimaverstingene i G8 år etter år møtes og skal diskutere klima, er det for mange vanskelig å vite om man skal le eller gråte. G8-landene er hovedansvarlige for klimakrisen, mens det er de fattigste landene som kommer til å føle de verste konsekvensene på kroppen. Og mens utviklingsland prøver å få sin stemme hørt gjennom FN, velger G8 nå å gi Verdensbanken en større rolle.

I FN pågår forhandlingene for fullt for å få på plass en klimaavtale som skal ta over når Kyoto-avtalen utløper i 2012. Mens FN sakte men sikkert jobber med å få konsensus i verdensdemokratiet, har Verdensbanken kastet seg på klimabølgen. På bestilling fra G8-landene USA, Storbritannia og Japan, har Verdensbanken i løpet av rekordtid skreddersydd de to klimainvesteringsfondene, Clean Technology Fund og Strategic Investment Fund, som ble lansert under G8-møtet i Japan. Dermed velger de rike landene å kanalisere klimabistanden gjennom en institusjon som de har mer makt over enn FN, der utviklingslandene insisterer på å ha et ord med i laget.

Da nyheten om Verdensbankens planer om å opprette enda flere fond ble lekket til sivilsamfunnet tidligere i år, reagerte mange av oss med vantro. Land med stor fattigdom har gjennom en årrekke lidd under Verdensbankens krav og betingelser for å oppnå gjeldsslette, og det er sjokkerende at de samme landene igjen skal måtte låne penger fra Verdensbanken for å tilpasse seg klimaendringer som de ikke er skyld i.

Gjennom forhandlinger i FNs klimakonvensjon (UNFCCC) har utviklingsland og rike land kommet til enighet om viktige prinsipper som at «forurenser betaler». Alle må bidra, men rike land må ta hovedstøyten både når det gjelder utslippsreduksjoner og finansiering av tilpasningstiltak i Sør. Likevel lar finansieringen fra Nord gjennom FN vente på seg. Kina og G77 (som representerer 130 utviklingsland) har tatt klar avstand fra Verdensbankens klimainvesteringsfond ved å erklære at bare midler som kanaliseres gjennom UNFCCC vil regnes med som innfrielse av forpliktelser under klimakonvensjonen.

I FN har hvert land sin stemme, mens Verdensbanken først og fremst er en bank og ikke en demokratisk institusjon. Norge har tradisjon for å prioritere FN framfor Verdensbanken. I Soria Moria-erklæringen sier regjeringen helt klart at «den multilaterale bistanden i økende grad skal forskyves fra Verdensbanken til utviklingsprogrammer og nødhjelpstiltak i regi av FN-organer». FN er mer legitim enn Verdensbanken som kanal for finansiering til utviklingsprosjekter, og dette gjelder også bistand til klimatilpasning.

Når en rekke utviklingsland nå kritiserer G8 og Verdensbankens klimainvesteringsfond og sier at de heller vil la FN ta styringen, så må regjeringen ta dette inn over seg og ta klart avstand fra disse fondene. Dette er Norges sjanse til å spille en brobyggerrolle. De 130 utviklingslandene i G77 har sammen med Kina uttalt at det vil komme et reelt alternativ i form av et fond i FN-regi, og vi oppfordrer Norge til å støtte dette.