Stort tenkt, stivt utført

Stivt og selvhøytidelig fra webmaster Kjærstad.

BOK: I en av de aller fineste scenene i Jan Kjærstads nye roman har Alf I. Veber stilt seg opp i et hjørne av Speakers Corner i Hyde Park i London. Midt blant ivrige profeter tar Alf ordet, tiltaler menneskene igjen, etter lang tids isolasjon inne i krattskogen i en av storbyens parker. Han snakker lavt, ser ikke opp, formulerer i stedet en springende forelesning, setning etter setning, om den store 1700-tallsforfatteren Laurence Sterne og hans legendariske roman «Tristram Shandy»:

«De hørte antakelig ikke etter hva han sa i det hele tatt. Alf hadde ikke noe imot det. Han følte seg ikke gal. Det raknet ikke lenger. Han sto her og føyde bit til bit. Han sto og spant ideer sammen, spekulerte høyt, hadde det i grunnen godt.»

SÅNN HØRES DET ut når Alf I. Veber igjen blir hektet på menneskets nettverk. Koblingen av patos og intellekt er grunnleggende kjærstadsk og genuint rørende. Samtidig gir passasjen et glimt estetikken i en roman som selv ønsker å veve sammen ideer og begivenheter, som om den sto og spekulerte høyt for seg selv. Og som i tillegg aldri holder opp med å understreke betydningen av innsikt, evnen til å avdekke sammenhengene bak overflaten. Bare så synd at boka altfor ofte nøyer seg med å postulere, heller enn å realisere, dette prosjektet.

«Kongen av Europa» er altså beretningen om Alf I. Veber -   esteten, akademikeren og entreprenøren som drømmer om å forandre Norge, men som ender med å gi tapt både for tidsånden og seg selv. Samtidig får vi en skisse av en epoke i norsk kulturliv som Jan Kjærstad selv har bidratt avgjørende til: Postmodernismens gjennombrudd og den påfølgende digitale revolusjonen i medieverdenen på 1980- og 90-tallet. På riktig forrest gumpsk vis er nemlig Alf I. Veber først den som introduserer postmodernismen til Norge som ung stipendiat ved Institutt for idéhistorie, før han kort tid etter popper opp i Forskningsparken som en førerskikkelse i den nye informasjonsindustrien.

HAMSKIFTENE SER ut til å bekrefte en av de sentrale påstandene i Kjærstads essaysamling «Menneskets nett»: At mennesket er foranderlig, flyktig. I samme bok drømte Kjærstad om en roman organisert som minnet på en datamaskin, med «flere, til dels svært ulike, mapper...et uttrykk for rom bak rom i forfatterens og hovedpersonens kaotiske hukommelse».

Dette er en litterær drøm som forsøkes virkeliggjort i «Kongen av Europa», hvor hendelsene i den voksne Alfs liv stadig får korresponderende «filer» i heltens fortid til å åpne seg. Det høres fikst ut, men ender likevel overraskende gammelmodig, mest som flashback-sekvensene i gamle tv-serier. I tillegg frarøver fortellergrepet teksten det som har vært det aller mest overbevisende trekket ved Jan Kjærstads store romanforfatterskap så langt: Perspektivismen, den kjølige og fascinerende flerstemmigheten.

GRUNNLAGET FOR Alfs suksess både som intellektuell og it-gründer er hans evne til å se mønstre. Sånn sett er det selvfølgelig ikke tilfeldig at hans akademiske spesialitet er barokken -   en epoke hvor jakten på skjulte korrespondenser og tegn utvikles til et helt verdensbilde. Ideen om det skjulte mønsteret, livet som nettverk, er i det hele tatt bokas teoretiske fundament.

Om «Kongen av Europa» forsøker å likne en harddisk, er den også et nettverk, spent ut mellom en serie biografiske og tematiske knytepunkter.Problemet i romanen er at vi ikke får lov til å finne fram til sammenhengene selv: Både på Internett og i «Kongen av Europa» er nøkkelordene alltid understreket for oss med tjukk, farget blyant: Opplysning, Barokk, Labyrint, Portal, Kjærlighet, Søken, Savn, Norge, Europa, Kvinne, Mann, osv. Det er bare å klikke i vei.

FOR ALF VEBER selv går veien tilbake til virkeligheten via Tristram Shandys selvironiske latter. Det er fristende å foreslå samme metode for Jan Kjærstad. Litt selvreferensielt tvisyn hadde gjort underverker her, både for tekstens latente snobberi, all jabbingen om det provinsielle Norge, den lange serien av gåtefulle kvinneskikkelser og en merkelig stiv og ufølsom språkføring. «En enestående servicetjeneste, tenkt som opplysning, har fulgt det kjente utviklingsmønsteret og blitt mer og mer til underholdning», betror Alf til moren på hennes dødsleie.

Det er faktisk til å bli irritert av. Vi får håpe på en oppfølger. Så kan Kjærstad få muligheten til å sette hele «Kongen av Europa» i et nytt og ironisk perspektiv.

MÅ VÅGE: - Min styrke som forfatter er også min svakhet. Hvis jeg har noen originalitet, ligger den like mye i det som er «feil» i bøkene mine. Jeg må ha mot til å skrive også det jeg vet vekker anstøt, sier Jan Kjærstad om sin nye bok.