Operation Crossroads atombombe-test, fra 1946 i Bikini-Atollen.  Foto: Science Photo Library / NTB Scanpix
Operation Crossroads atombombe-test, fra 1946 i Bikini-Atollen. Foto: Science Photo Library / NTB ScanpixVis mer

Stortinget får ikke lov til å diskutere atomvåpen

Udemokratisk angrep på opposisjonen fra Brende.

Meninger

Samtidig som verdens stater møtes via FN i Geneve for å diskutere konkrete forslag som skal føre til et internasjonalt forbud mot atomvåpen, har Norges regjering valgt å angripe opposisjonen på Stortinget for å ha en tydelig mening om norsk utenrikspolitikk. Ifølge utenriksminister Børge Brende er det grunnlovsfestet at utenrikspolitikken er regjeringens (og derav hans) kongelige prerogativ å utøve samt utvikle.

Ingen på Stortinget skal få be Regjeringen om å følge opp verken internasjonale avtaler eller foreslå politikk som er i Norges interesse å følge.

En slik nylesning av Grunnloven er farlig av flere grunner. For det første viser den et ønske om å flytte politisk makt og innflytelse fra Stortinget til Regjeringen, for det andre skaper det en situasjon hvor en mindretallsregjering får monopol på all politikkutvikling innen utenriksspørsmål. Heldigvis reagerer samtlige opposisjonspartier på Brendes kjæremål til Stortingspresidenten, hvor han ifølge VG, har bedt om en klargjøring for sitt syn. Vi ønsker at Regjeringen bruker mer tid på de viktige diskusjonene som foregår i FN, heller enn å drive smålig polemikk i forsøk på å gjøre Utenriks- og forsvarskomiteen irrelevant.  

Atomvåpenapolegetene har i løpet av det siste året måtte ty til stadig kraftigere kost. VG?s Hanne Skartveit argumenterer ikke lenger bare for «atomvåpen for fred», men har nå tatt til orde for at de som er uenige heller ikke bør ytre dette fra Stortinget. Det demokratiske sinnelaget forsvant da oppfordringen om å følge de 123 ledende statene for et atomvåpenforbud ble foreslått i klartekst fra Stortingets ledende utenrikspolitiker, Anniken Huitfeldt. Ideen om at kun Norges allierte skal kvitte seg med atomvåpen finnes ikke i seriøse saksdokumenter som omtaler nedrustning med et lovforbud som en start.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Fritt fra fantasien dukker påstanden opp om at forbudspolitikk vil gjøre det mer attraktivt for de verste statene å skaffe seg atomvåpen. Dette snur alt vi vet om opprustning på hodet: det er de fem første atomvåpenstatene som, lovløst, har valgt å ikke kvitte seg med sine kjernevåpen etter at de i 1970 lovte resten av verden å jobbe for en fullstendig nedrustning. 46 år senere er det nå ni land med atomvåpen, og samtlige bruker uforståelig store ressurser på å utvikle nye og mer «brukbare» våpen tilpasset vår tid.

Teknologien er kjent, og krever hovedsakelig ressurser i anskaffelse av materiale for produksjon, ikke selve våpenteknologien. VG?s redaksjonelle linje er i praksis identisk med en påstand om at alle land i verden bør ha atomvåpen for å beskytte seg selv. Hvordan dette gjør verden tryggere fra total undergang (et uhell er nok) blir ikke klargjort. Vi kan anta at årsaken er mangel på logisk konsekvens. Med mindre man virkelig mener at noen land har rett til å ha kjernefysiske våpenprogrammer, i håp om at resten skal føye seg og akseptere den ekstreme ubalansen.  

Et ofte brukt argument mot det Ikkespredningsavtalen har etterspurt siden den trådte i kraft i 1970 (nemlig en endelig traktat for fullstendig nedrustning), er at det vil ødelegge for nedrustningsprosessen. For å tro på dette er man nødt til å ignorere den allerede eksisterende forpliktelsen i henhold til avtalen om å ruste ned. Heller enn å forholde seg til internasjonale traktater og eksisterende politiske avtaler, slik Arbeidspartiet har vist intensjoner om, viser Børge Brende til én spesifikk setning i et politisk dokument utstedt i 2010 av NATO. I dokumentet beskrives det at NATO har en atomvåpenfri verden som mål. Dokumentet forklarer også at NATOs strategiske konsept vil være å beholde atomvåpen, så lenge de eksisterer.

I klartekst argumenterer Brende for at NATO kan, ensidig, arbeide for å være de siste til å avskaffe atomvåpen, samtidig som de skal jobbe for at resten av verden gjør det. Noen har oppdaget denne logiske bristen. Den internasjonale kampanjen for et forbud mot atomvåpen jobber for det motsatte; en internasjonal traktat som konkret setter krav til at samtlige deltakerland vil forby kjernevåpen (uten at enkelte kan velge å sitte på gjerdet) - det motsatte av en polariserende ensidighet. Det hører også med å minne Norges utenriksminister på om at heller ikke USAs president, Barack Obama, ser noe problem med NATO-medlemskap og en verden uten atomvåpen.

Den nye særnorske linjen eksisterer altså kun hos de som velger å ignorere både kunnskap og løfter. Vi setter vår lit til at verdenssamfunnet går videre i prosessen med å skape et kjernevåpenforbud, og er takknemlige for at Stortinget har en våken opposisjon som ber om at også Norge deltar i arbeidet for en atomvåpenfri verden.