Dagbladet har gjennom avsløringen av boken som ble borte, meget fortjenestefullt på nytt rettet søkelyset mot ett av de store tabuene i norsk politikk: De sentrale Ap-kadrenes kontakter med KGB fra 1950-årene til 1990-årene.

Den dramatiske høsten 1989 var stemningen i Politiets overvåkingstjeneste (POT) høyspent. Berlinmuren falt i november, randstatene krevde frigjøring og Sovjetunionen var på vei mot oppløsning. I denne eksplosive og usikre situasjonen førte POT sammen med det britiske Secret Service (MI 6) dobbeltagenten Mikhail Butkov, som var politisk etterretningsoffiser for KGB i Oslo og som med livet som innsats holdt Vesten orientert om de beleirede kommunistledernes reaksjoner på Sovjet-systemets sammenbrudd.

Foruten fortløpende rapporter om sinnsstemningen i Kreml og muligheten for at det døende tyranniet ville gripe til våpen, holdt Butkov POT og MI 6 kontinuerlig orientert om hva de andre KGB-offiserene ved Oslo-ambassaden drev på med - under ledelse av den meget drevne og begavede residenten, Lev Koshliakov.

Koshliakov hadde som oppdrag å gjenreise KGBs nettverk i Oslo etter storspionen Arne Treholts arrestasjon i 1984, noe som hadde medført at de fleste av Sovjetunionens kontakter i det politiske miljøet var blitt dypfryst. Arbeidet hadde begynt å vise resultater. Det som særlig bekymret POTs føringsoffiser Einar Brusletto, som regelmessig møtte Butkov til debriefing i en dekkleilighet, var at hans kollega, KGB-major Boris Kirillov, i flere måneder hadde kultivert en ung og meget ambisiøs Ap-politiker, som KGB-senteret hadde gitt dekknavnet Steklov. I telegrammene, som Kirillov hadde sendt til senteret og som Butkov hadde lest og referert overfor Brusletto, ble Steklov spådd en lysende framtid - og beskrevet som en kilde til «nyttig informasjon». Steklov ble derfor betraktet som et hovedmål for KGB.