Stortinget som grunnlovsgiver

Det er ikke vanskelig å tenke seg spente politiske situasjoner der det vil være bekvemt for de styrende å hindre kritikk ved å stramme inn på ytringsfriheten, skriver Francis Sejersted.

STORTINGSKOMITEEN HAR

avgitt innstilling om ny ytringsfrihetsparagraf i Grunnloven. Innstillingen er delt. Arbeiderpartiets og Fremskrittspartiets representanter (mindretallet) går inn for Ytringsfrihetskommisjonens forslag, mens representantene for Høyre, Kristelig Folkeparti og Sosialistisk Venstreparti (flertallet) går inn for regjeringens forslag - underlige sengekamerater.

Det er klart at kommisjonens forslag gir et bedre vern om ytringsfriheten enn regjeringens forslag, men hva med forholdet til den gamle grunnlovsparagraf? Om vi skal tro justisministeren gir regjeringens forslag et bedre vern enn den gamle grunnlovsparagraf med tilhørende rettspraksis. Som generell påstand er den høyst tvilsom. Det spesielle vern om politiske ytringer er tatt bort, kommersielle ytringer unntas grunnlovsvernet, foruten at det eksplisitt åpnes for forhåndssensur for ikke trykte ytringer. Går vi utenom selve grunnlovsparagrafen, legges det dessuten opp til en mer restriktiv politikk når det gjelder rasistiske ytringer og til en aktivisering av den sovende blasfemiparagraf.

EKSEMPLENE OVENFOR

reflekterer en forskjell i synet på Grunnlovens funksjon som er verdt å merke seg, og som kommer til uttrykk i forskjellen mellom kommisjonens og regjeringens grunnlovsforslag. Mens kommisjonen har bestrebet seg på å lage en paragraf med så klare retningslinjer for lovgiver og domstoler som mulig, har regjeringen og komitéflertallet bevisst valgt å lage en vag paragraf, det vil si en paragraf som i seg selv gir begrenset vern. Som det heter: «grenseoppgangen mellom hovedregelen om ytringsfrihet og innskrenkninger i denne er svært vanskelig å trekke en gang for alle over lengre tid.» Det er Stortingets løpende lovgivning og domstolenes skjønn som til enhver tid skal sette grensene. Her gis ingen garantier ved dørene. Kommisjonens forslag om at «det retslige Ansvar bør være klart foreskrevet i lov», er simpelthen tatt ut av regjeringens forslag.

NÅR STORTINGET

opptrer som grunnlovgivende forsamling gjør den (bør den gjøre) noe som er prinsipielt forskjellig fra hva det gjør når det opptrer som vanlig storting. Det legger føringer for - og dermed også begrensninger på - hva det selv kan gjøre som lovgiver. Det er en slags abdikasjon. Det er i Grunnloven individet og minoritetene finner sitt fremste vern ved de grenser den setter for statens makt. Vage formuleringer gir mindre vern eller større handlingsfrihet for Stortinget i fremtiden, blant annet handlingsfrihet til å legge ytterligere begrensninger på ytringsfriheten, om så skulle være ønskelig.

Det er ikke vanskelig å tenke seg spente politiske situasjoner der det vil være bekvemt for de styrende å hindre kritikk ved å stramme inn på ytringsfriheten - «grenseoppgangen (...) er vanskelig å trekke en gang for alle», som komitéflertallet sier. Men det er nettopp i slike situasjoner vi trenger en klar grunnlovsparagraf.

DET ER BETIMELIG

å stille spørsmålet om stortingskomiteens flertall helt har tatt innover seg hva Stortinget gjør (bør gjøre) når det opptrer som grunnlovgivende forsamling. Ved å foreslå en paragraf som setter grenser for Stortingets lovgivning i fremtiden, følger Ytringsfrihetskommisjonen lojalt opp det som er vitsen med en grunnlovsparagraf, eller det som er selve konstitusjonalismens idé. Regjeringen og komitéflertallet synes derimot å være mer opptatt av å beskytte Stortingets løpende makt, det vil si å svekke det konstitusjonelle vern.

Tilstramningen når det gjelder rasistiske ytringer er nevnt av justisministeren som et enkeltstående tilfelle på en begrensning i ytringsfriheten i forhold til dagens situasjon. Denne tilstramning er ikke bare uheldig i seg selv (noe jeg har argumentert for i andre sammenhenger). Den er også symptomatisk for hva komitéflertallet legger opp til idet den demonstrerer hvordan flertallets grunnlovsforslag generelt åpner for tilstramninger. Den blir et eksempel på det svekkede grunnlovsvern.

DEN EKSPLISITTE

åpning for forhåndssensur (unntagen for trykt skrift) er mest bemerkelsesverdig i denne sammenheng. Kommisjonen forslo et absolutt forbud i likhet med hva man finner for eksempel i den danske grunnlov. En åpning som den regjering og komiteflertall foreslår, er sannsynligvis enestående i de liberale staters konstitusjoner. (Man har riktignok tolket den gamle paragraf som at den åpner for slik sensur, hvilket sannsynligvis er en feiltolkning og iallfall bare implisitt formulert ved at man taler om «trykkefrihet» istedenfor «ytringsfrihet». Men i 1814 var det ingen annen måte å offentliggjøre ytringer på enn gjennom trykken. Men tenkte ikke på film eller internett den gangen.)

Kommisjonen gjorde en dyd av å gjøre bestemmelsene i paragrafen medienøytrale og ved å gjøre vernet om ytringsfriheten generelt. Ved å lage forskjellige bestemmelser for forskjellige medier, og ved å unnta en spesiell type ytring (kommersielle ytringer) fra vernet, har regjeringen og flertallet relativisert vernet. En slik relativisering styrker inntrykket av at det er hensiktsmessighetsbetraktninger i de aktuelle situasjoner som skal bestemme ytringsfrihetens grenser. Det prinsipielle vern som Grunnloven skulle stå for, blir uklart når grensene kan relativiseres på denne måten.

GRUNNLOVSPARAGRAFEN

skal behandles i september. Det er da å håpe at Stortinget faller ned på Ytringsfrihetskommisjonens forslag. Subsidiært ville det være best om man beholdt den gamle paragraf fremfor å vedta regjeringens og komitéflertallets lite tilfredsstillende forslag som vi da kanskje måtte leve med i nye 200 år.

Til slutt et spørsmål: Hvor er det blitt av det liberalkonservative Høyre i denne sak? Er det blitt slik at de viktige prinsipper som ga dette partiet dets profil, nå kan søles bort i tilfeldige regjeringsforhandlinger? Kristelig Folkeparti (for ikke å snakke om Sosialistisk Venstreparti) har sikkert sine grunner for å velge komitéflertallets linje.

Jeg skal ikke gå nærmere inn på disse grunner. Men Høyre har da også sitt å kjempe for. Høyre holdt alltid konstitusjonalismens fane høyt. Er det nå blitt slik at politikk bare er økonomi, og at de gamle prinsipper egentlig ikke er så viktige?