Stortinget vil straffe trossamfunn som ikke innordner seg statens rådende verdier. Et farlig feilspor

Staten tukter troen.

Kommentar

I morgen skal Stortinget behandle et forslag om å trekke tilbake økonomisk støtte til trossamfunn som på ulike måter bryter med samfunnets normer. Bak står et flertall i kommunalkomiteen bestående av Høyre, Frp, Senterpartiet, Venstre og SV, altså en usedvanlig bred koalisjon. Disse partiene mener det må ha konsekvenser «at trossamfunn og religiøse ledere fremmer holdninger som strider mot grunnleggende menneskerettigheter, demokratiske verdier og prinsipper, samt holdninger som innskrenker og hemmer integrering og utsetter noen for sosial kontroll». Konkret nevnes oppfordring til lovbrudd og finansiering fra stater som bryter fundamentale menneskerettigheter, samt «andre alvorlige forhold som kan medføre tilbaketrekking av statlig støtte». Det hele skal i prinsippet gjelde alle trosretninger.

Les også: Nå er Stortinget enig: Slik vil de trekke støtten til flere religiøse samfunn

Ved første øyekast ser forslaget kanskje ikke så urimelig ut. Hvorfor skal den norske stat bruke penger på trossamfunn som har religiøse dogmer og sosial praksis som strider mot de verdier og normer som de fleste av oss deler? Ser vi litt videre er det mulig å få øye på et helt kompleks av prinsippløshet, illiberalitet og forskyvning av maktforholdet mellom enkeltmennesker og staten. Statlig religionskontroll gjennom økonomiske sanksjoner vil uthule trosfriheten. Framfor alt vil det være meget krevende å definere, og praktisere, et regelverk som skiller akseptabel norsk tro fra den som kan fordømmes og etterlates pengelens.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er ikke oppfordring til lovbrudd som er problemet i denne sammenheng. Det vil kunne rammes av straffeloven allerede i dag, slik vi har sett det i sakene mot mulla Krekar og andre. De virkelig store utfordringene vil komme når staten skal sette grenser for hva slags tro som strider mot menneskerettighetene og demokratiske verdier, eller som hemmer integrering og fører til sosial kontroll. Som jo er det stortingsflertallet vil verne om. Det alene vil kreve en statlig trosinspeksjon.

Selv om ingen sier det, og forsikrer at ordningen skal være trosnøytral, vet alle hvem som er elefanten i rommet. Det er ytterliggående muslimske forsamlinger. Det er ikke bare underforstått at reaksjonære, kristne menigheter skal vernes, SVs leder Audun Lysbakken sier det rett ut. I et intervju med den kristne avisa Dagen uttaler han at trossamfunn som sier nei til vigsel av homofile skal vernes. Generelt tror statsbiskop Lysbakken at trusler om å inndra statsstøtte kan få usunne religiøse aktører på bedre tanker.

Det er ingen som helst tvil om at en rekke muslimske ledere i Norge har gitt uttrykk for avskyelige holdninger til homofile og jøder. Og at kvinnesynet ofte er preget av et 1400 år gammelt etterslep fra ørkensamfunnet. Samtidig er det bare helt nylig at homofile har fått en slags plassering i Den norske kirke, på benkene nokså langt bak. Og hva skal vi si om den katolske kirken som sier kompakt nei til kvinnelige prester, og som praktiserer et sølibat som åpenbart har ført til seksuelle overgrep mot barn over hele verden? Skal katolikkene fratas statsstøtten fordi den åpenbart fremmer kvinnediskriminerende holdninger? Vi kan jo også se til Tysfjord der VG har avslørt unnfallenhet i den læstadianske menigheten i overgrepssaker. Etter Orlando er det tallrike beretninger om homohat og utstøtelse i norske, kristne sektmenigheter.

Den åpenbare løsningen på konflikten mellom troens kalde dogmer og samfunnets fellesverdier, er en sekulær stat der trossamfunnenes medlemmer selv finansierer virksomheten. At vi over en fastsatt periode avvikler statens økonomiske støtte til alle tros- og livssynssamfunn. At vi innser at staten ikke skal være en sosial ingeniør som regulerer troens innhold. Det kommer ikke til å skje, i hvert fall ikke på svært lenge. Etter det brede forliket om Den norske kirke i 2008, har vi beholdt en lett kamuflert statskirke. Da er ikke veien lang til å mene at statsstøtten må kunne brukes til teologisk og politisk instruksjon også i andre trossamfunn.

I et liberalt samfunn er trosfriheten like fundamental som ytringsfriheten. Begge kan reguleres av staten, men bare i ytterkantene. Tros - og ytringsfriheten tilhører den type konstituerende menneskerettigheter som individet eier, og som politiske institusjoner ikke har noen rett til å avskaffe eller begrense. På den annen side kan ikke religiøse dogmer eller verdier opphøyes til å stå over loven, eller tre inn i lovens plass. Trangsyn og hat skal bekjempes i det offentlige rom. Det er altså avgjørende å skjønne hva som hører hjemme i statsapparatet, og hva som skal overlates til enkeltmennesket og samfunnets frivillige sektor. Stortingets flertall har ikke forstått hvor viktig denne grensedragningen er.