GRUNNLOVSBRUDD: Stortingsflertallet, ved Høyre, Arbeiderpartiet, Krf og Frp velger å gi loven en utforming som med nødvendighet vil føre til grunnlovs- og menneskerettighetsbrudd, skriver artikkelforfatterne.  Foto: Tor Erik Schrøder / NTB Scanpix
GRUNNLOVSBRUDD: Stortingsflertallet, ved Høyre, Arbeiderpartiet, Krf og Frp velger å gi loven en utforming som med nødvendighet vil føre til grunnlovs- og menneskerettighetsbrudd, skriver artikkelforfatterne. Foto: Tor Erik Schrøder / NTB ScanpixVis mer

Stortingets overtramp

I hui og hast vedtok Stortinget å innskrenke lokaldemokratiet i kommuner med parlamentarisk styre. Det er neppe i tråd med Grunnlovens paragraf om informasjons- og ytringsfrihet.

Meninger

Mandag 8. juni 2015 vedtok Stortinget en viktig endring i offentlighetsloven; kommuner og fylkeskommuner med parlamentarisk styreform kan nå unnta fra offentlighet sakslister og saksfremlegg fra forberedende møter i kommune-, by- og fylkesråd. Lovendringen innebærer - dersom den skjønnsmessige adgang benyttes - at saker langt på vei vil kunne hemmeligholdes frem til innstilling om vedtak i kommune-, by- og fylkesråd foreligger.

I et parlamentarisk system vil sakene da i praksis være avgjort, også i de tilfeller hvor det endelige vedtak treffes i by-/kommunestyre eller fylkesting. Denne konsekvens av reformen med parlamentarisk styrte kommuner/fylkeskommuner er den motsatte av den opprinnelige begrunnelsen for reformen, nemlig å styrke folkestyret i kommunene.

Endringen av loven kom i stand etter et forslag fra fem representanter fra henholdsvis Høyre, Arbeiderpartiet, KrF, Frp og Venstre. (Sistnevnte stemte til slutt mot). Forslaget åpner for massive inngrep i informasjons- og ytringsfriheten - og dermed også i lokaldemokratiet. Kommuner og fylkeskommuner har - langt på vei - et informasjonsmonopol innenfor de saksområder de forvalter, for eksempel saker innenfor skole- og undervisning, helse, eldreomsorg, barn- og unge, samferdsel, bygge- og reguleringssaker med videre. Den lovhjemmelen man nå har fått til å begrense innsynsretten - en adgang som vil bli benyttet i «vanskelige» saker - innebærer derfor lukkede beslutningsprosesser innenfor et viktig demokratiområde.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Samtidig åpnes det for «manipulering» av prosessene, der faglige motforestillinger og forslag til alternative løsninger, innhentet på et innledende stadium, vil kunne «lukes ut» når politisk enighet er oppnådd på «kammerset» og saken fremmes for vedtak. Opposisjon og allmennhet vil fortrinnsvis få tilgang til de utredninger flertallet ønsker å støtte seg til. Dette rammer derfor kjernen i lokaldemokratiet.

Etter vår oppfatning har Stortinget - med åpne øyne - valgt å bryte med sentrale prinsipper i Grunnloven, som i § 100 beskytter informasjonsfriheten som en viktig del av ytringsfriheten. Grunnloven § 100 femte ledd åpner for å kunne begrense informasjonsfriheten ved lov, men setter strenge vilkår for dette, der kriteriet «tungtveiende grunner» tar opp i seg minimumsvilkårene i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) artikkel 10.2 om at begrensningene må fremstå som «nødvendig i et demokratisk samfunn». Det nærmere innhold i dette vilkår vil i stor grad bli utviklet av den Europeiske Menneskerettighetsdomstol (EMD) i Strasbourg, som i senere avgjørelser, blant annet i 2009 (mot Ungarn) og 2001 (mot Serbia) har slått ned på myndighetenes forsøk på å begrense retten til innsyn, ikke minst i de tilfeller myndighetene sitter på et faktisk informasjonsmonopol. Retten til innsyn gjelder ikke utelukkende nyhetsmedier, også andre mer legitime behov kan påberope seg innsynsretten som en viktig del av sine grunnleggende sivile og politiske rettigheter.

Disse sider ved saken var kjent for justiskomiteen da den fremmet sitt forslag til Stortinget. Så langt vi kan se har ikke Stortingsflertallet i dette tilfellet oppgitt andre grunner enn de som har med politisk bekvemmelighet og hensiktsmessighet å gjøre. Det mener vi ikke kan stå seg mot Grunnlovens krav om «tungtveiende grunner».

Stortingsflertallet har i denne sak påberopt seg en innhentet uttalelse fra justis- og beredskapsminister Anders Anundsen, som i brev av 21. mai til justiskomiteen konkluderer slik:

«Etter min mening ligger det klart innenfor lovgivers skjønn å avveie ønskeligheten av offentlig innsyn mot ønskeligheten av unntaksadgang i et tilfelle som dette. Jeg kan ikke se at representantforslaget strider mot Grunnloven § 100 femte ledd eller noen andre deler av grunnlovsbestemmelsen.»

Anundsens vurderinger er denne gang ikke bare diskutable; den juridiske oppfatning han her gir uttrykk for er etter vårt syn uriktig. Skulle uttalelsen støtte seg til vurderinger fra justisdepartementets lovavdeling, vil det være svært overraskende. Er det noe område domstolene - inklusive EMD - virkelig gjennomfører en nærgående og kritisk overprøving ("the most careful scrutiny"), er det på et sentralt demokratiområde som dette. Som praksis viser kan vi gå ut fra at slike former for inngrep er grunnlovsstridige og vil bli underkjent av domstolene.

Stortingets opptreden i denne sak er ubegripelig:

Man velger å sette til side vanlige utrednings- og saksbehandlingskrav i lovsaker, og da på et sentralt demokratiområde.

Man velger å gi loven en utforming som med nødvendighet vil føre til grunnlovs- og menneskerettighetsbrudd; mens Grunnloven § 100 oppstiller strenge krav for inngrep i informasjonsfriheten, velger Stortinget å gi en blanco-fullmakt til kommunene/fylkeskommunene til nettopp slike inngrep. En slik lovhjemmel er alt annet enn «nødvendig i et demokratisk samfunn».

Man har valgt å overse at denne form for lovgivning vil gi grobunn for en lang rekke konflikter mellom myndigheter og borgerne, der myndighetene vil komme dårlig ut.

Det norske storting er gjennom Grunnloven § 92 pålagt « ... å respektere og sikre menneskerettighetene». I denne sak har man valgt å gjøre det stikk motsatte!

Når vi nå må fastslå at våre stortingspolitikere ikke er til å stole på i et viktig demokratispørsmål, vil det måtte være opptil den enkelte - medier, organisasjoner og enkeltindivider - å forfølge avslag om innsyn i konkrete saker, om nødvendig for domstolene.

8. juni 2015 var ingen god dag for demokratiet i Norge.