I HARDT VÆR: Stortingspresident Olemic Thommessen på sitt kontor i Stortinget.
Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix
I HARDT VÆR: Stortingspresident Olemic Thommessen på sitt kontor i Stortinget. Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpixVis mer

Stortingspresidenten kan få ny tittel: klossmajor for de hemmelige tjenester

Historien om presidenstskapets konflikt med EOS-utvalget er utrolig.

Kommentar

EOS-utvalget er en skjør blomst i det norske, politiske systemet. Det ble opprettet i kjølvannet av Lund-kommisjonens knusende rapport om de hemmelige tjenestene, som etterlot den daværende kontrollfunksjonen med null tillit.

EOS-utvalget skulle fungere som blanke ark og fargestifter til. Et nytt forsøk på å skape et velfungerende bildeledd mellom Etterretning- Overvåkning og Sikkerhetsetatene (EOS) og de folkevalgte.

Med svært begrensede ressurser har EOS-utvalget det tunge ansvaret med å passe på at de hemmelige tjenestene arbeider innenfor de grensene jussen og norske politikere setter. Utvalget får tilgang til hemmeligstemplet materiale som selv ikke Stortinget har tilgang på, og rapporterer på selvstendig grunnlag til de folkevalgte.

Som de fleste vil forstå: Denne konstruksjonen gir svært lite rom for tråkking i salaten.

Likevel er det nettopp det stortingspresident Olemic Thommessen og presidentskapet ser ut til å ha gjort noe så ettertrykkelig. Det kommer fram i et usedvanlig skarpt brev fra Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité, sendt til presidentskapet denne uka.

Her er det som har skjedd: Stortinget satte i 2014 ned Solbakken-utvalget, som skulle evalurere EOS-utvalgets arbeid. Konklusjonen ble lagt fram ifjor. Underveis i arbeidet foregikk det imidlertid et spill i kulissene som det stor grunn til å stusse ved.

For å kunne få gjort arbeidet sitt, måtte Solbakken-utvalget få tilgang til informasjon og dokumenter som EOS-utvalget ikke kunne gi fra seg uten å bryte loven. De måtte fritas for taushetsplikten. Denne er selvsagt en helt essensiell del av EOS-utvalgets arbeid, som de ikke tar lett på. De ba derfor om at avgjørelsen om å oppheve taushetsplikten måtte forankres hos de folkevalgte.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det kan virke som presidentskapet ikke syntes det var så farlig. Thommessen tok selv affære, og skrev et brev til EOS-utvalget hvor han sa «presidentskapet fritar EOS-utvalget og dets sekretariat for taushetsplikten (...) overfor EOS-evalueringsutvalget».

EOS-utvalget lot seg ikke berolige. De ville forsikre seg om at de folkevalgte på Stortinget stilte seg bak avgjørelsen. De gikk derfor til et uvanlig skritt: å bruke lovhjemmelen i Kontrollloven til å sende en henvendelse til tinget fordi det er «avdekket forhold som Stortinget straks bør kjenne til.»

Men alarmknappen virket ikke som den skulle. Henvendelsen ble liggende hos presidentskapet i sju uker før de folkevalgte - ved en tilfeldighet - ble oppmerksomme på brevet.

I mellomtida hadde Presidentskapet fått gjennom en lovendring i Stortinget slik at EOS-utvalget ble fritatt for taushetsplikten, men det skjedde altså uten at politikerne kjente til bakgrunnen og konflikten mellom EOS-utvalget og presidentskapet.

Dette er så vilt at det nesten ikke er til å tro. Det blir spennende å høre hvordan presidentskapet i mer detalj skal forsvare seg mot påstanden om at de har ført de folkevalgte bak lyset - i en sak som har med kontrollen av de hemmelige tjenestene å gjøre. Presidentskapet har foreløpig bare avvist kritikken, og hevder at hastemeldingen fra EOS-utvalget til de folkevalgte er lagt ut på nettet og har ligget der i to år.

Det høres ut som en god bekreftelse på at varslingssystemet ikke fungerer.

I tillegg til dette har Stortinget behandlet mandatet til Solbakken-utvalget, og ønsket å legge til undersøkelser av utenlandsk etterretnings mulighet til å overvåke norske borgere. Dette ble ikke formidlet videre av presidentskapet, men «tolket» bort på vegne av Stortinget. Madatet ble altså feil, hvis vi tar utgangspunkt i at de folkevalgtes vilje er avgjørende.

Denne krangelen kan virke kuriøs og komplisert, men prinsipielt er den av stor betydning. Saken er en slags stresstest på kommunikasjonsflyten mellom den helt avgjørende kontrollfunksjonen av de hemmelige tjenestene, og de folkevalgte. Den feilet totalt. Og proppen ser ut til å være et presidentskap som er mer opptatt av egen makt og prestisje enn å opptre med tilstrekkelig smidighet slik at viktige beskjeder kommer fram eller blir avklart.

For å bruke et litt uparlamentarisk språk, som sikkert hadde blitt klubbet ned i Stortingssalen: Stortingspresidenten, som fra før har frimurerordenens grad «høyst lysende salomos betrodde broder», fortjener en ny høythengende tittel: klossmajor for de hemmelige tjenestene.