Storverk fra Waage

Omfattende, velformulert og krystallklar gjennomgang av jeg’ets historie.

BOK: Jeg’ets kulturhistorie: Ideen er så god og så innlysende at det er forunderlig at ingen har kommet på det før Peter Normann Waage nå gir ut sin omfattende historie om det såkalte jeg’ets framvekst.

Forfatteren, journalisten og kulturhistorikeren Waage er en særegen stemme i det norske kulturelle liv. Han står bak en lang rekke sakprosaverk, de fleste knyttet til Russland, som Waage er en av våre fremste eksperter på.

Vestlig kultur

Hvorfor er utviklingen av den individuelle selvbevissthet så tett forbundet med den vestlige og europeiske kultur? spør Waage. Og mener noe av svaret ligger i det imperativet «Erkjenn deg selv», fra oraklet i Delfi. I den jødiske gammeltestamentlige Jahve, som betyr «Jeg er». Og i kristendommen, om gudesønnen som ble mennesket. Vi får høre om kirkefaren Augustin som på trehundretallet skrev historiens første selvbiografi. Og om Michel de Montaigne som på 1500-tallet oppdaget eller oppfant jeget.

En innvending mot boka kan være at den blir vel omfattende, nesten litt pensumaktig idéhistorisk i hvert fall fram til renessansen, da det moderne jeg utkrystalliserte seg. Fra da av blir også Waages egen stemme mer tydelig.

En fortelling om jeget er nødvendigvis avhengig av fortellerens livsanskuelse, og Waage legger ikke skjul på sine åndelige fedre. «Noen kom til seg selv blant annet gjennom Marx, Kierkegaard eller Freud. Jeg gjorde det blant annet gjennom Dostojevskijs romaner og Steiners filosofi,» skriver Waage. Som forteller at han mot venners advarsler – og med fare for å bli skandalisert – innlemmer Rudolf Steiner i kulturhistorien. Men hans redegjørelse omkring Steiners innsats er høyst edruelig og fruktbar. Ellers refererer Waage flittig den sitatvennlige professor Trond Berg Eriksen. Og – til min store glede – den høyst urimelige østerrikske kulturhistorikeren Egon Friedell.

Innlemmer leseren

Waage er ikke urimelig. Han bestreber seg på å innlemme leseren med et vi. Noe som ofte kan oppleves litt klamt og kunstig. Hos Waage fungerer det blant annet fordi han har noen veldig gode kapitel-formuleringer: «Descartes, Luther og Calvin viser oss til oss selv.» Montaigne og Hamlet viser hva vi kan finne.» Denne bokas absolutte styrke er likevel Waages krystallklare formuleringer. Han har evnen til å gjøre kompliserte fenomen enkle. Og omvendt finne dypsindigheter i det tilsynelatende banale.

Boka er rik på eksempler fra billedkunst og litteratur. Her er blant annet en særdeles leseverdig sammenlikning mellom Aldous Huxleys «Vidunderlige nye verden» og George Orwells «1984»: «Orwell fryktet at sannheten ville skjules for oss. Huxley fryktet at sannheten ville drukne i et hav av likegyldigheter.»

Et politisk menneske

En ville tro at en kulturhistorisk gjennomgang av jeget ville avsluttes med en forutsigbar framstilling av tv, massekultur og narsissisme. Waage gjør en overraskende vri. Han er et i beste forstand utpreget politisk menneske, og legger sterk vekt på samvittighet som en sentral del ev et jeg. Her skiller han mellom det lydige massemennesket og det selvstendig tenkende individ. Da selvsagt med tanke på lydigheten under Stalin og Hitler. Han viser blant annet til en undersøkelse av dem som faktisk protesterte og gjemte jøder. Det var umulig å plassere disse «redderne». De fulgte ingen norm og kunne bestå av alle typer mennesker; svindlere, forbrytere, aristokrater, arbeidere.

Waage forteller også om amerikaneren Claude Eatherly, som i 1959 robbet en butikk, lot pengene ligge igjen på disken, og ble tatt med en uladd pistol. «Jeg føler meg tryggere her enn utenfor,» skal han ha forklart. «Her trenger jeg ikke kjempe mot meg selv. Jeg vet at jeg ikke kan skade noen her inne.» Eatherly var identisk med mannen som i 1945 rekognoserte og ga klarsignal til flyet som bombet Hiroshima. Han ble etterpå martret av samvittighetskvaler.

Fords bil

Et annet høyst interessant kapitel er presentasjonen av biloppfinneren Henry Fords såkalte konsumerisme. Ford mente at om mennesket fikk råd til forbruksvarer, ville det holde produksjonen i gang og befolkningen lykkelig. Konsumerismen, mente Ford, var en forsikring mot krig.

Waage avslutter med å si at nettopp jeget som forbruker og massemenneske er en trussel mot individet. Han skriver om en «overtydelig og støyende» kapitalist som er en karikatur av det frie moderne menneske. I ei bok som er en særdeles innholdsrik og leseverdig hyllest til det selvstendige tenkende menneske.