Storverket om Bysants' historie

Det er en myte at «antikken» gikk tapt i folkevandringstida, da barbaren Odovaker i år 476 erobret Roma. For Bysants ved Bosporus-stredet var da keiserrikets viktigste by, keiser Konstantin hadde flyttet sin hovedstad dit alt i 330 - og forsøksvis omdøpt den til Konstantinopel.

Og Bysants forble et langt viktigere makt- og kultursentrum enn noe barbarhoff i vest, på 500-tallet utviklet keiser Justinian og hans feministiske hustru Theodora Vestens første store sosiale reformer i Bysants. I forsvaret for dette kultursentrum fikk historiens mest bredskuldrede keiser, Heraklion, hundre år seinere, utfolde sine kjempekrefter.

Fortiet?

Arven fra Bysants lever i dag i Hellas og på Balkan; i Venezia, Ravenna og Istanbul, som byen kalles i dag. Dagsaktuelle motsetninger mellom Kroatia og Serbia har røtter på 1100- og 1200-tallet, hvor Kroatia var orientert mot Roma og Serbia lå under Bysants. Men trass sin posisjon som verdensmetropol gjennom elleve århundrer og sin strategiske plassering som politisk og religiøst senter har Bysants aldri vært tilkjent den plassen i historien den har fortjent.

Kan bysantinsk historie bevisst ha vært tiet i hjel for oss av Vestens historieskrivere? Lord John Norwich er født i Canada, Eton- og Oxford-utdannet klassisist, han var karrierediplomat i unge år, men har vært historiker gjennom hele sin manndom. Norwich påstår i innledningen til sitt storverk om Bysants at han fra barnsbein av har grunnet på ett stort spørsmål: sannheten om Bysants! Sannsynligvis er denne intense interessen hovedårsak til at hans bok er blitt en moderne klassiker. Nå foreligger ettbindsversjonen sågar på norsk, eksemplarisk og autoritativt oversatt av Kåre A. Lie.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dekadanse

Umiddelbart er det lett å dele Norwichs livslange skepsis mot Vestens tradisjonelle syn på Bysants. For i denne byen hersket dekadanse og politiske intriger, befolket som den var med eksprostituerte keiserinner, intrigante sykofanter og fanatiske ikonoklaster. John Norwich lykkes i å få oss til å oppgi alle fordommer og hengi oss til det magiske, det ubegrunnbart musikalske ved Bysants. Bak hans tilsynelatende svært så rasjonelle tekst aner man et myteskapende forfattertalent som lett kan pirre de rasjonelt analytiske mot smertegrensen.

Lord Norwich skriver i den tradisjonen som engelskmennene kaller «Whig history» og som vi i Norge ofte kaller politisk historie «ovenfra». For Norwich er det ikke primært kalorier, lopper eller klimaendringer det gjelder i historien, men de politiske hendelsene slik de blir preget av hærførere, keiserinner og hoffevnukker. Den sneversynte kan selvsagt mene at en slik tilnærming i seg selv er så politisk ukorrekt at boka dermed har null verdi. Jeg anbefaler den tvilrådige å unne seg gleden ved å lese Norwich - som mestrer denne historiske formen slik ingen brite har gjort det siden Edward Gibbon - for to hundre år siden.

Guttebok

Norwich gir gladelig topp- og bånnkarakterer til sine keisere - under rimelig hensyntaken til både gode og dårlige kornavlinger, morsarv, rådgivere, deres hjertevarme, kroppslige fortrinn - og intelligens. Norwich blir da heller ikke gjerrig på lovordene når han er sikker i sin sak; man kan bli salig når det om Konstantin kategorisk slås fast at «ingen hersker i verdenshistorien har fortjent tilnavnet den store mer enn han». Og hvilken guttebokforfatter kan slå Norwich når han skildrer keiser Heraklion på 600-tallet, «nærmest en halvgud», som utkjempet en tvekamp med persergeneralen Razates for å bringe et elleve timers slag foran Ninives ruiner til ende.

Bysants' første blomstringstid falt sammen med det vi i Vest-Europa kaller folkevandringstida. Men Bysants ble ikke beseiret av barbarer, og beholdt kontroll over Balkan, Hellas og Midtøsten. Etter Justinian, Theodora og Heraklion fulgte den billedstormerske fasen i rikets historie, første gang initiert av den bondefødte keiser Leo III. Rikets mest kjente ytre fiende i disse årene var kalifen i Bagdad - Harun al Rashid.

Korstogene

Med korstogstida ble Bysants atter viktig i Vestens øyne. På sin vei gjennom Bysants skulle korsfarerne både uttrykke forakt for Østkirken - og prise dens rikdommer. Ved et par anledninger retter de regulære angrep mot byen også. Og latinske keisere ble innsatt.

Norwich kjenner alle sine kilder i detalj og lar oss derfor møte korstogsfarerne - og deres motstander, sultan Nureddin - uten å støtte seg ensidig til historiens første kvinnelige historiker, keiserdatteren Anna Komnena, som så mange har funnet opportunt i de seinere årene. Norwich våger i stedet å sette den gode Anna i kritisk belysning. Og det kan jommen virke som om hun var både bortskjemt og hofferdig, denne bysantiske prinsessen.

Etter korstogene skrumpet det bysantinske riket. Men alt hundre år forut for keiserbyens fall fikk kristne og jøder i Sør-Europa og Midtøsten oppleve et tolerant muslimsk styre - og de erfarte snart at denne skjebnen ble langt mildere enn det var blitt dem fortalt. I 1453 falt så den kristne verdensbyen, beseiret av sultan Mehmet, da knapt 21 år gammel. Sultanen vendte så sitt turbankledde hode mot Mekka i bønn og takksigelse. Haga Sofia var nå blitt moské. Utviklingen i Bysants skulle atter endre en hel verdens historie.