FRISKE FRASPARK:Ap-leder Jonas Gahr Støre besøkte AUF sin sommerleir på Gulsrud lørdag formiddag. Foto: Vegard Grøtt / NTB Scanpix
FRISKE FRASPARK:Ap-leder Jonas Gahr Støre besøkte AUF sin sommerleir på Gulsrud lørdag formiddag. Foto: Vegard Grøtt / NTB ScanpixVis mer

Støres bredside

Arbeiderpartiet hviler på historiske høydenivåer på meningsmålingene. Det er et godt utgangspunkt for Jonas Gahr Støre, men skyldes mer enn en Jonas-effekt, skriver Stein Aabø.

Kommentar

Vi noterer oss et visst gjennomslag for Ap-leder Jonas Gahr Støre i sommervarmen. Hans besøk på AUF-leiren ved Tyrifjorden ble brukt effektivt. Kanskje var det også en tørste i redaksjonene etter litt politisk fight, nå som fotball-VM ebbet ut.

Støre er skarp i formen og bred i temavalg. Han kritiserer regjeringen like friskt i utenrikspolitikken som i fordelingspolitikken.

Og selv om det er lenge siden forrige budsjett og noen måneder til neste, trakk Støre opp skattelettepolitikken som Høyre og Frp er fast bestemt på å videreføre. Med sin bakgrunn som utenriksminister, helseminister og et år som leder i Stortingets finanskomite, behersker han begge målføre, både det utenriks- og miljøpolitiske og de innenrikske evige temaer som helse, arbeid og fordeling. Når det så i mange år har vært konstatert store sosiale helseforskjeller i Norge, passer hans bakgrunn som hånd i hanske med de utfordringer hans eget parti står over for: Hvordan gjenvinne regjeringsmakta? Da holder det ikke å være en glitrende veltalende, representant for Norge i internasjonale miljøer. Han må også være tillitvekkende, trygghetsskapende, oppriktig, seriøs. og troverdig på hjemmebane. Velgerne må tro at han kan levere mer enn prat. Han må på sett og vis oppfattes som «vår mann» og hans parti må på samme vis føre «vår politikk».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hva er det som betyr noe for folk flest? Arbeid. Inntekt. Bolig. Pensjon. Sikkerhet. Stabilitet. Frihet. Rettferdig fordeling.

I forrige uke var det flere nyhetsinnslag i nyhetene om økende vansker i arbeidsmarkedet. Over 800 hadde søkt på en alminnelig jobb i varehandelen.

I mange måneder har vi dessuten både lest (og opplevd) krisa i mediebransjen der hundrevis av ansatte må gå. Fra presumptivt gode, trygge jobber, ut i et arbeidsmarked som preges av større konkurranse og mer utrygghet år for år.

Ingen av delene er statsminister Erna Solbergs skyld. Og Støre kan neppe endre bildet. Men uro i arbeidsmarkedet og forventet høyere arbeidsledighet skaper utrygghet både for voksnes situasjon og for deres barn. Hvem har der den mest troverdige politikken. Høyre eller Arbeiderpartiet? Vi må anta at jobb for alle fortsatt er jobb nummer en for Arbeiderpartiet. Flertallet av norske velgere er ikke innovatører eller gründere. De er som regel glade for at de har en jobb og en inntekt. Jobben bør dessuten være fast slik at banken låner dem penger til bolig.

Alle har dessuten rettferdigehtssans. Flere enn Aps og SVs grunnfjell vil reagere på at de rikeste i landet får store summer i skattelettelser, mens folk med vanlige inntekter bare vil få smuler. Ikke vil de være sikre på at skattelettelsene først og fremst vil gå til investeringer som vil gi deres sønner og døtre trygge arbeidsplasser. Regjeringen vil utvide adgangen til midlertidige stillinger. OECD-studier har vist at det ikke fører til flere arbeidsplasser, bare til at flere blir midlertidige og færre får fast arbeid. Det første regjeringen gjorde før den tok av seg frakken i fjor høst, var å fjerne arveavgiften. At det øker forskjellene er utvilsomt.

Over tid vil Ernas mannskap oppleve den samme slitasje som Stoltenbergs regjering gjorde. Uro blant ansatte i helsevesenet bidro til å undergrave tilliten til de rødgrønne. Skriveføre leger og professorer vil trolig gjenoppta sin geriljavirksomhet når de skjønner at forholdene ikke blir bedre under Erna.

I løpet av det siste halvåret har lærerne føyd seg til. Ikke så mye på grunn av regjeringen som på grunn av KS. Som kjent pågår noen ministreiker i påvente av den store som kommer etter sommerferien. Men fraværet av inngripen fra dem som vil stimulere drømmelærerne øker skepsisen til sittende regime. Lærerne er mange og de er innflytelsesrike.

I gode tider er politisk sympati frikoplet fra realiteter og egne økonomiske interesser. Da vil mange «ha noe nytt» i regjeringskontorene. Det er når de nye kosters politikk får følger, stemningen snur. Ennå har ikke regjeringens politikk skilt seg vesentlig fra den forriges. Ennå har ikke den lovede jakten på byråkrater i offentlig sektor ført til oppsigelser i sentralforvaltningen og de ytre etater. Ennå har ikke kommunene blitt så sulteforet som de ble da Erna var kommunalminister. Ennå har ikke sykehusene mistet nøkkelpersonell til private klinikker.

Men neste år blir kontrastene tydeligere. Da blir jobbene løsere, skattelettelsene større og retorikken kraftigere. Da blir det større bevegelse i feltet. Vi får se.