TO KANDIDATER:  For at Syria skal ha en meningsfull mulighet til å bli en stat og et ordnet område, må noen vinne krigen, i den mening at noen etablerer udiskutabel militær kontroll. I dagens situasjon er det bare to kandidater til en slik rolle, og det er Islamsk stat eller det er Assad-regimet, skriver Helge Lurås. Bildet viser Bashar al-Assad.  Foto: NTB scanpix
TO KANDIDATER: For at Syria skal ha en meningsfull mulighet til å bli en stat og et ordnet område, må noen vinne krigen, i den mening at noen etablerer udiskutabel militær kontroll. I dagens situasjon er det bare to kandidater til en slik rolle, og det er Islamsk stat eller det er Assad-regimet, skriver Helge Lurås. Bildet viser Bashar al-Assad. Foto: NTB scanpixVis mer

Støtt Assad militært

Om det ikke allerede var klart ut fra det religiøst legitimerte terrorveldet som er etablert av Islamsk stat (IS) siden 2014: Flyktningkrisen de siste ukene tydeliggjør en europeisk interesse av utfallet i Syria.

Meninger

Vestlige land har verken vilje eller evne til å sende soldater i det antall som skal til for å stoppe krigen, ta kontroll over den fragmenterte politiske utviklingen og gjenoppbygge landet. Behovet ville trolig ligget på ca. 500.000 fredsopprettende soldater, kanskje mer. Ei heller kan Tyrkia, Russland, Iran eller Saudi-Arabia forventes å stille tilstrekkelige bakkestyrker for å nøytralisere samtlige aktører på bakken. Den politiske løsningen må derfor reflektere det militære styrkeforholdet mellom dem som faktisk kjemper.

Partene i Syria kan grovt inndeles i fire. For det første har man restene av regimet til Bashar al-Assad, for det andre er det Islamsk stat, for det tredje sekulære syriskkurdiske styrker i nord, og til sist et stort antall mer eller mindre islamistisk og/eller jihadistisk orienterte grupper som kjemper både mot Assad, men også mot IS, og mot kurderne. Ca. 60 prosent eller kanskje mer av den gjenværende befolkningen i Syria bor fortsatt på territorier kontrollert av regimet. Minst halvparten av disse må antas å være sunnimuslimer. Det er altså ikke slik at alle sunnimuslimer er imot Assad, mens minoritene som alawitter, kristne og drusere alene er for.

Allerede i 2011 tok president Obama offentlig til orde for at Assad måtte gå. Den utbredte analysen i idealistiske kretser var at Syrias problem var et udemokratisk og repressivt regime. Det burde lytte til demonstrantene, gi fra seg makt - ja, trekke seg! En privilegert elite med blod på hendene trekker seg imidlertid ikke frivillig, og krigen kom i gang. Demonstrantene trodde at Vesten ville komme dem til unnsetning slik NATO gjorde i Libya. De tok feil, og det skyldes ikke bare at Russland la ned veto i Sikkerhetsrådet. Vesten ønsket ikke noe mandat til å intervenere militært i Syria. Det fristet ikke med en misjon på flere hundre tusen soldater etter skuffelsene i Irak og Afghanistan og med en økonomisk krise siden 2008 å håndtere. Vestlige ledere spilte opp til en konflikt som de aldri var villig til å avgjøre. Slik sett har de skyld i den lidelsen som nå utspiller seg.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Assad-regimet hadde både undertrykt og stimulert religiøse krefter i mange år før den arabiske våren. I seg selv sekulært og dominert av en sekt med svak legitimitet ellers i islamske kretser, brukte de blant annet trusselen fra radikal islam for å legitimere sin egen dominans og undertrykkelse. Dette manipulative spillet har fortsatt etter at borgerkrigen brøt ut i 2011, og er også en fortelling Assad gir til vestlige medier. «Uten meg, kommer al-Qaida eller den Islamske stat». Problemet vi har nå, er at han har (fått) rett. Jihadistene står sterkt, mens de sekulære kreftene enten har søkt tilflukt hos regimet, eller har og er i ferd med å flykte - til naboland og til Europa.

Vesten må slutte å narre seg selv til å tro at man kan bekjempe Assad-regimet og IS på samme tid uten at det vil lede til at enda større deler av Syria blir rasert og overlatt til et skiftende utvalg mer eller mindre ekstreme islamister og militser av alawittisk, drusisk, kristen eller kurdisk identitet. Det vi nå ser i migrasjonen mot Europa er mennesker som forventer 10- 20 år med fortsatt krig og mobilisering før man kan ane at en krigsutmattelse vil finne sted. Men selv deretter, vil ikke Syria være et godt sted å vokse opp. De som flykter handler rasjonelt og de trenger hjelp.

For at Syria skal ha en meningsfull mulighet til å bli en stat og et ordnet område, må noen vinne krigen, i den mening at noen etablerer udiskutabel militær kontroll. I dagens situasjon er det bare to kandidater til en slik rolle, og det er Islamsk stat eller det er Assad-regimet. Det er på ingen måte gitt at noen til slutt vil klare å nedkjempe de(n) andre, men i valget mellom de to, er det åpenbart hvem Vesten bør stille sine ressurser bak. Og han heter ikke Abu Bakr al-Baghdadi.

Så lenge det går, gir det muligens mening å forsøke å bruke andre jihadister til å bekjempe IS slik USA og Saudi-Arabia ser ut til å forsøke. Snart bør imidlertid USA for alvor konfrontere Tyrkia, Qatar og Saudi-Arabia om deres tilnærming til Syria. Disse tre landene må bringes om bord for at det skal bli realistisk å tvinge opprørerne til å forsone seg med regimet, og få nedkjempet de som ikke kan eller vil. Sluttkampen vil da stå mellom et Assad-regimet som er «forsonet» med tidligere opprørere og Islamsk stat.

Russland og Iran vil definitivt kunne samarbeide med USA og Europa om en slik realpolitisk plan. De usikre kortene er de jihadistiske opprørernes hittil støttespillere i Tyrkia og Gulfen. Har USA innflytelse nok til tvinge disse landene til å være med og nedkjempe militante islamister, eller ikke? Det er faktisk ikke godt å si. Og skulle den vestlige kursendringen inn bak Assad-regimet føre til en de facto «koalisjon» av Saudi-Arabia, Qatar, i verste fall også Tyrkia, og IS kan det virkelig ende med et regionalt storoppgjør.

Dilemmaet viser hva som står på spill. Anbefalingen om at vi i Vesten bør støtte Assad militært kommer derfor ikke uten betydelig tvil. Det kan innebære at den hittil usagte motsetningen mellom USA og deres sunnimuslimske allierte i Tyrkia og i Gulfen ikke lenger kan kjøres på sparebluss. Vil disse landene, som Pakistan før dem, finne det strategisk nødvendig å støtte jihadister nokså systematisk for å svekke regionale motstandere og temme Vesten?

Å tvinge de nevnte land til å tone flagg, kan altså være høyrisiko. Men om vi ikke gjør det må vi samtidig erkjenne at vi aksepterer en nærmest endeløs krig og at Islamsk stat vil eksistere også om tjue år. General Loyd Austin fra Central Command innrømmet i forrige uke at USA det siste året bare hadde klart å trene fem opprørere som faktisk kjempet mot IS i Syria. Vestlig ønsketenkning har muliggjort kaoset i Irak, Syria og Libya allerede. Det er på tide at vi ser realistisk på hva som ligger på bordet. Ja visst er Assad-regimet brutalt, men det finnes neppe noe annet enn det eller konservative fortolkninger av islam å bygge en sentralmakt på i dagens Syria.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook