Støtter Norge krigen i Kongo?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

MER ENN 260 MILLIONER

norske bistandskroner går til Uganda hvert år. Denne summen utgjør langt mer enn hva Uganda har brukt på å okkupere nabolandet Kongo. Siden krigen der ble utløst i 1998 har den hvert år kostet uganderne mellom 20 og 30 millioner dollar, og skaffet dem inntekter på 30-150 millioner dollar gjennom utvinningen og handelen i kongolesiske naturressurser. Norsk bistand går ikke direkte til krigføringen i Kongo. Men den bidrar til å øke ressursgrunnlaget til en stat som dermed får større armslag til å iverksette sine militære ambisjoner. Når midler fra Norge støtter gode formål i Uganda, får myndighetene dermed fristilt mer av sine egne midler til krigføring.

UGANDERNE HAR SPILT

en konstruktiv rolle bare en gang i Kongos nyere historie. I 1996 ble de enige med nabolandet Rwanda om at Mobutu, Kongos diktator siden 1965, måtte styrtes. De plukket sin mann til å gjennomføre regimeskiftet, Laurent-Désiré Kabila, marsjerte med ham tvers over Kongo veldige rike og inntok hovedstaden Kinshasa den 17. mai 1997. Problemet var at de to smålandene ikke ga seg etter å ha hjulpet kongoleserne med å bli kvitt Mobutu. I spillet om makten over sentral-Afrikas største stat tok de hånd om den fragmenterte hæren som Mobutu hadde etterlatt. Men når den nye presidenten etter hvert satte seg opp imot denne innblandingen og avsatte enkelte av de utenlandske offiserene, vendte de seg mot ham. Bruddet utløste krigen som varer ved den dag i dag: i august 1998 prøvde Uganda og Rwanda å innta Kinshasa men ble stoppet da Angola, Zimbabwe og Namibia kom president Kabila til unnsetning. Siden trakk landene fra øst seg tilbake, men ikke helt: Uganda inntok de nordlige og Rwanda de østlige områdene av Kongo. En frontlinje som delte landet i to, fra nordvest til sørøst, frøs seg fast. Hvordan har så Norges venn Uganda siden klart å okkupere Kongo i nærmere fem år, på tross av en avtale i 1999 som forpliktet landet til å trekke seg ut? Uganderne har fulgt en klassisk oppskrift: splitt og hersk. De begynte med å støtte én kongolesisk gruppe, Bevegelsen for frigjøring av Kongo (MLC). Mens de fortsatte å smøre denne sørget de for at den bevegelsen Rwanda satset på, Kongolesisk samling for demokrati (RCD), ble splittet i to. Den Uganda-støttede delen av RCD ble så spilt opp imot både den Rwanda-støttede fraksjonen og mot MLC. Siden har den RCD-avdelingen som Uganda finansierte gitt opphav til stadig nye enheter, som alle som en har fått våpen og trening fra Uganda. Gjennom å sy sammen dette lappeteppet av såkalte opprørsbevegelser har Uganda skapt et behov blant lokalbefolkningen for militær beskyttelse. Metoden er like simpel som den er sinnrik: hiss de lokale opp til å sloss mot hverandre, og de vil be deg om å bli værende for å beskytte dem mot truslene du har skapt.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer