Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Støtter Norge krigen i Kongo?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

MER ENN 260 MILLIONER

norske bistandskroner går til Uganda hvert år. Denne summen utgjør langt mer enn hva Uganda har brukt på å okkupere nabolandet Kongo. Siden krigen der ble utløst i 1998 har den hvert år kostet uganderne mellom 20 og 30 millioner dollar, og skaffet dem inntekter på 30-150 millioner dollar gjennom utvinningen og handelen i kongolesiske naturressurser. Norsk bistand går ikke direkte til krigføringen i Kongo. Men den bidrar til å øke ressursgrunnlaget til en stat som dermed får større armslag til å iverksette sine militære ambisjoner. Når midler fra Norge støtter gode formål i Uganda, får myndighetene dermed fristilt mer av sine egne midler til krigføring.

UGANDERNE HAR SPILT

en konstruktiv rolle bare en gang i Kongos nyere historie. I 1996 ble de enige med nabolandet Rwanda om at Mobutu, Kongos diktator siden 1965, måtte styrtes. De plukket sin mann til å gjennomføre regimeskiftet, Laurent-Désiré Kabila, marsjerte med ham tvers over Kongo veldige rike og inntok hovedstaden Kinshasa den 17. mai 1997. Problemet var at de to smålandene ikke ga seg etter å ha hjulpet kongoleserne med å bli kvitt Mobutu. I spillet om makten over sentral-Afrikas største stat tok de hånd om den fragmenterte hæren som Mobutu hadde etterlatt. Men når den nye presidenten etter hvert satte seg opp imot denne innblandingen og avsatte enkelte av de utenlandske offiserene, vendte de seg mot ham. Bruddet utløste krigen som varer ved den dag i dag: i august 1998 prøvde Uganda og Rwanda å innta Kinshasa men ble stoppet da Angola, Zimbabwe og Namibia kom president Kabila til unnsetning. Siden trakk landene fra øst seg tilbake, men ikke helt: Uganda inntok de nordlige og Rwanda de østlige områdene av Kongo. En frontlinje som delte landet i to, fra nordvest til sørøst, frøs seg fast. Hvordan har så Norges venn Uganda siden klart å okkupere Kongo i nærmere fem år, på tross av en avtale i 1999 som forpliktet landet til å trekke seg ut? Uganderne har fulgt en klassisk oppskrift: splitt og hersk. De begynte med å støtte én kongolesisk gruppe, Bevegelsen for frigjøring av Kongo (MLC). Mens de fortsatte å smøre denne sørget de for at den bevegelsen Rwanda satset på, Kongolesisk samling for demokrati (RCD), ble splittet i to. Den Uganda-støttede delen av RCD ble så spilt opp imot både den Rwanda-støttede fraksjonen og mot MLC. Siden har den RCD-avdelingen som Uganda finansierte gitt opphav til stadig nye enheter, som alle som en har fått våpen og trening fra Uganda. Gjennom å sy sammen dette lappeteppet av såkalte opprørsbevegelser har Uganda skapt et behov blant lokalbefolkningen for militær beskyttelse. Metoden er like simpel som den er sinnrik: hiss de lokale opp til å sloss mot hverandre, og de vil be deg om å bli værende for å beskytte dem mot truslene du har skapt.

HVA ER SÅ ÅRSAKEN

til at Uganda har satt alle kluter til for å splitte kongoleserne, for så å herske over dem? Også denne logikken er såre enkel. Gjennom å skape et behov for deres fortsatte nærvær har uganderne gjort seg i stand til å ta betalt fra kongoleserne for sine «tjenester». Som takk for våpen og militær trening har de kongolesiske gruppene gitt både penger og naturressurser tilbake. Bare på Kongos gull tappet Uganda nærmere 40 millioner dollar i 1999 og 2000. Men plyndringen har omfattet både gull og grønne skoger, og mye mer. Regnskogen tømmes for sjeldne arter, gorillastammen er truet, og fra verdens fjerde største diamantprodusent har mang en glitrende sten havnet i ugandiske lommer. Siste utskudd av lokale grupper som uganderne har satt opp mot hverandre for å opprettholde behovet for militært nærvær og belønningen det medfører, er Hema- og Lendu-folket i det ressursrike Ituri-området. Hemaene er kvegholdere og lenduene jordbrukere. Potensialet for konflikt mellom de to gruppene over tilgang til jord har blitt realisert av Uganda, som først støttet Hema-folket med våpen og militær trening. Da Lendu-folket etter hvert ble angrepet mottok de også slik støtte. Mens konflikten dermed har holdt seg gående i et par år har uganderne, ved president Musevenis halvbror general Salim Saleh, brukt Hema-folket til å trene opp en militær stedfortreder for å sikre ressurstilgangen etter en eventuell ugandisk tilbaketrekning. Selv om Uganda offisielt trakk seg ut av Kongo den 5. mai i år, er det derfor lite sannsynlig at vinningen uteblir. Gitt den store inntjeningen okkupasjonen har skapt, og Ugandas kontroll over de lokale gruppene, er det sannsynlig at landet fortsetter å bruke de militære nettverkene til sin fordel. Å hevde at blodbadet i Ituri ble utløst av Ugandas tilbaketrekning, slik forsker Morten Bøås antydet i denne spalten 17. juni, blir derfor villedende. Snarere har Ituri-konflikten bygget seg opp gjennom år med kløktig manipulasjon fra den ugandiske okkupasjonsmakten. Det at kampene fortsatte etter Ugandas antatte tilbaketrekning vitner aller mest om hvor godt uganderne har lykkes i å skape et behov for fortsatt militært nærvær i området. Når nå Uganda måtte gå, kom dermed en FN-styrke inn isteden.

DET INTERNASJONALE SAMFUNN,

inkludert Norge, har tillatt okkupasjonen av nær halve Kongo i nærmere fem år. I slående motsetning til bitende sanksjoner mot opprørsbevegelsen i Angolas borgerkrig, har FNs Sikkerhetsråd ikke latt kritikken av Ugandas og Rwandas rolle i Kongo blitt fulgt opp av slagkraftig handling. I stedet har FN produsert tallrike rapporter om landenes ugjerninger i Kongo. Denne bruken av silkehansker bunner i verdens dårlige samvittighet overfor Rwanda etter handlingslammelsen under folkemordet i 1994, og i at Uganda er sett som en afrikansk suksesshistorie i kampen mot aids og for økonomisk vekst. I tillegg har begge landene lenge har vært kraftig sponset av USA, noe som har gjort sikkerhetsrådsvedtak mot deres overgrep i Kongo temmelig tannløse. Det er likevel et mysterium hvorfor Norge har valgt å være like ullen i sin Kongo-politikk som FNs Sikkerhetsråd. Norge støttet ikke krigen i Irak. Krigen i Kongo har vart mye lenger, i nærmere fem år; har involvert langt flere land, nærmere ett dusin på det meste; og langt flere dødsfall enn noen annen konflikt siden andre verdenskrig: mellom tre og seks millioner. Hvordan har Norge faktisk forholdt seg til denne krigen, som pågår den dag i dag? For hver nye FN-rapport om plyndringen av Kongo som UD har blitt konfrontert med, har svaret vært at «vi får vente å se». Det eneste Norge ser ut til å ha gjort som har påvirket Kongos miserable tilstand er å støtte en av okkupasjonsmaktene, som fortsatt spiller en aktiv rolle, med over en milliard norske bistandskroner.

DA HISTORIEVERKET

om norsk bistand ble lansert før sommeren, fremhevet forfatter Jarle Simensen at vi bør stille sterkere krav til dem vi gir penger til. At det nytter å øve press viser nye forsøk fra Sikkerhetsrådet overfor Uganda: som følge av samtaler degraderte president Museveni en av de største skurkene fra Kongo-eventyret, hærgeneral James Kazini, til en underordnet stilling. På lederplass påpekte også tidsskriftet The Economist nylig at både Rwanda og Uganda er avhengige av bistand, og at bistanden bør bindes til betingelsen om at disse landene lar ambisjonene i Kongo gå tapt. For som alle andre stater, har Kongo rett til selv å styre og dra nytte av sine naturressurser. Er det da etisk forsvarlig at Norge fortsetter å sprøyte inn hundrevis av millioner til en stat som år etter år har stjålet Kongos rikdommer?