Støtter USA kuppet i Honduras?

MILITÆRKUPPET som kastet Honduras’ folkevalgte president Manuel Zelaya førte til unison internasjonal fordømmelse. Men enkelte land har vært mer avventende enn andre, og Washingtons tvetydige holdning har sådd tvil om hva regjeringen i USA egentlig er ute etter å oppnå i situasjonen som nå har oppstått.

Den første uttalelsen fra Det hvite hus etter kuppet var vag og uforpliktende. Den fordømte ikke kuppet, men oppfordret isteden «alle politiske og offentlige aktører i Honduras til å respektere demokratiske regler, samt følge loven og bestemmelsene i Inter-American Democratic Charter».

Denne formuleringen står i kontrast til det andre presidenter i denne delen av verden har uttalt. Både da Silva i Brasil og Cristina Fernandez i Argentina har fordømt kuppet i skarpe ordelag og forlangt Zelaya gjeninnsatt som president. Uttalelsene fra EU går i samme retning.

Noen TIMER etter at andre nasjoner hadde klargjort sitt standpunkt, sendte USAs utenriksminister ut en erklæring som var noe skarpere i tonen enn det første man hørte fra Det hvite hus, og tok avstand fra det som hadde foregått – men fremdeles uten å kalle det et statskupp og fremdeles uten å kreve Zelaya gjeninnsatt.

Organisasjonen av amerikanske stater (Rio-gruppen), som omfatter de fleste av landene i Latin-Amerika, og generalforsamlingen i FN, har begge krevd at Zelaya blir gjeninnsatt som president «umiddelbart og betingelsesløst».

De sterke meldingene sørfra førte til at også anonyme talsmenn for Det hvite hus ymtet om at Zelaya burde gjeninnsettes. Og mandag ettermiddag uttalte president Barack Obama endelig følgende: «Vi er av den oppfatning at kuppet var lovstridig og at Zelaya fremdeles er Honduras’ president.»

På en pressekonferanse seinere samme dag der Hillary Clinton ble spurt om «gjeninnføring av konstitusjonell orden» i Honduras måtte medføre at Zelaya igjen ble president, svarte hun ikke bekreftende.

Hva SKYLDES så denne motviljen mot å kreve en folkevalgt presidents rett til sitt embete, en rett som kontinentet for øvrig og FN forsvarer? Har USA en egen agenda?

Lederne for kuppet i Honduras har ingen støtte internasjonalt, men de kan likevel lykkes ved å kjøpe seg tid: Zelaya har mindre enn seks måneder igjen av valgperioden. Nå er spørsmålet om Obama-administrasjonen vil støtte sanksjoner som gjør at en uthalingstaktikk mislykkes. Regjeringene i nabolandene Guatemala, Nicaragua og El Salvador sendte ut et varselskudd gjennom å proklamere en 48 timers blokade.

I kontrast til dette står Clintons motvilje mot å bruke betegnelsen kupp. Grunnen til hennes vage språkbruk kan være at USAs Foreign Assistance Act forbyr økonomisk støtte til regjeringer der statssjefen er blitt avsatt ved et militærkupp.

«Betingelsesløst» er et nøkkelord i denne sammenheng: Det er ikke utenkelig at Obama-administrasjonen ønsker seg diverse innrømmelser fra Zelaya som del av en avtale om hans framtid som president. Men det er ikke slik et fungerende demokrati opprettholdes. Hvis Zelaya etter en tilbakekomst ønsker å forhandle seg fram til et kompromiss med sine politiske motstandere, er det så sin sak. Men ingen har rett til å utøve politisk press og kreve innrømmelser av ham med fingeren på avtrekkeren mens han er i eksil i Costa Rica.

På andre områder har USAs regjering vært merkelig taus. Rapporter om politisk undertrykkelse, stenging av radio- og tv-stasjoner, arrestasjoner av journalister og fysiske angrep på diplomater har gått nærmest upåaktet hen i Washington. Gjennom å filtrere informasjon og undertrykke opposisjon har den nåværende, midlertidige regjeringen i Honduras beredt grunnen for mulige urettmessigheter ved valget i november.

Mange kommentatorer har merket seg kontrasten i Obama-administrasjonens tross alt negative reaksjon på kuppet i Honduras, sett i forhold til Bush-administrasjonens umiddelbare støtte til militærkuppet som kastet Hugo Chavez i Venezuela i 2002. Men faktum er at det er flere likheter enn ulikheter i USAs reaksjon på disse hendelsene. I løpet av 12 timer hadde USA offisielt skiftet syn på kuppet i Venezuela fordi nabolandene i området proklamerte at de ikke ville anerkjenne en regjering dannet av kuppmakerne. Det samme skjer nå: Obama-administrasjonen ser an situasjonen og følger motstrebende etter. De ønsker selvsagt ikke å framstå som motstandere av demokratiet, men stiller seg bakerst i rekka når det gjelder å forsvare det.

Det var først flere måneder etter kuppet i Venezuela at utenriksdepartementet i USA vedgikk at de hadde gitt økonomisk og annen støtte til «personer og organisasjoner som ble ansett å være aktivt medvirkende til Chavez-regjeringens midlertidige fall».

Når det gjelder Honduras-kuppet, hevder Obama-administrasjonen at de forsøkte å overtale de militære kreftene til å avstå fra aksjonen. Det ville vært av interesse å få vite hva som ble sagt fra USAs side i disse samtalene. Var det: «Dere vet vi blir nødt til å si at vi tar avstand fra en slik framgangsmåte, for det vil alle andre gjøre.»? Eller var det noe slikt som: «Ikke gjør dette, for da vil vi gjøre alt som står i vår makt for å få gjeninnsatt Zelaya.»? Administrasjonens sprikende holdning etter kuppet tyder på at det første ligger nærmest sannheten.

Stridighetene mellom Zelaya og hans motstandere gir et bilde av en reformvennlig president som har støtte i arbeiderklassen og blant de fattige mot en mafialiknende og korrupt politisk elite som er involvert i narkotikatrafikk, en elite som attpåtil er vant til å utpeke ikke bare høyesterettsdommere – men også presidenten.

USA har svært tette bånd til de militære kreftene i Honduras, bånd som strekker seg flere tiår tilbake. På 1980-tallet brukte USA baser i Honduras til å trene opp og bevæpne Contras, de paramilitære gruppene i nabolandet Nicaragua som ble beryktet for sine grusomheter i kampen mot Sandinistregjeringen der.

Latin-Amerika har forandret seg radikalt siden kuppet i Venezuela i april 2002. Elleve flere venstreorienterte regjeringer er blitt dannet. Et helt sett av nye bestemmelser og institusjoner har forandret styrkeforholdet mellom landene i nord og landene i sør. I dag står Obama-administrasjonen overfor naboer med et mye sterkere samhold og mye mindre vilje til å inngå kompromisser på bekostning av demokratiet.

Så Hillary Clinton har ikke særlig stort handlingsrom. Likevel: USAs tvetydige holdning er allerede blitt lagt merke til i Honduras, og det er meget mulig at lunkenheten vil oppmuntre den midlertidige regjeringen der til å klynge seg til makten så lenge som mulig. Det kan være meget ødeleggende.

Oversatt av Arne Stubberud