Støvsugeren

Den tradisjonelle fortellingen har tildels vært lavt prioritert i nyere romankunst. Den har vært erklært død og maktesløs, ute av stand til å formidle århundrets erfaringer og erkjennelse.

For trendriktige forfattere har det vært om å gjøre å bryte med et fortellermønster som har en intrige med begynnelse og slutt, i den rekkefølgen. Det har vært viktig å ikke kunne beskyldes for å være forfatter av «gode, gammeldagse» fortellinger. Diktere som pådrar seg slike merkelapper, høster gjerne ironiske kommentarer i norsk litteraturs innerkretser.

Likevel: Fortellingen lar seg ikke avvise. Dens kraft er for sterk, dens mønster for fristende, for ikke å si forførende. Men det gjelder å finne nye fortellerformer, nye måter å komponere på, en form som kombinerer fortellingens kraft med et menneskebilde som speiler en tid fylt av mediaflimmer, såkalt kulturindustri, rådvillhet, desillusjon og jakt på nye guder.

Dette vet Jan Kjærstad, som den smarte forfatter han er. I bøker som «Homo Falsus» og «Rand» skildrer han en nifs, men fascinerende samtid gjennom noen av de mest utspekulert innfløkte og velkonstruerte intriger i nyere norsk litteratur. Hans nye roman, «,Forføreren», er i sammenlikning løs som et sandtak, mildt sagt flytende. I begynnelsen av boka finner hovedpersonen, TV_kjendisen Jonas Wergeland, sine kone Margrete myrdet av ukjente drapsmenn. 531 tettskrevne sider seinere griper han telefonen for å ringe til politiet.

Belærende

I mellomtida har forfatteren presset leseren gjennom en folkeakademisk kvern av doserende og detaljerte foredrag, om alt fra orientalsk sex til brødbaking, fra guttetidas sykkel-mysterier til de politiske forhold på Comorene. All den innsikt og kunnskap er formidlet av bokas diffuse forteller, en utlending som med manuset «Forføreren» har vunnet en konkurranse om beste biografi i romanform.

Artikkelen fortsetter under annonsen

De fleste av bokas hovedpersoner - selv små barn - er eksperter på ett eller flere emner, og forfatteren sprer samvittighetsfullt deres kunnskap videre. Alt i tilværelsen blir gjenstand for fortolkning, analyse og mytologisering; i en belærende og snakkesalig form. «Sannhetene» som formidles, varierer fra det pinlig banale til de relativt originale, fra det likegyldige til småvittige, f. eks. teorien om Arbeiderpartiets forhold til skøytesport og ADN-molekylet, en argentiners forundring over mangelen på et monument over Liv Ullmann, avsløringen av AKP som stimulerende for kjønnsdriften, eller spekulasjonen om «kollektiv whiplash-skade» hos 68-generasjonen, som følge av «nakkesleng i beruset tilstand» under hoderistende digging av levende jazzmusikk.

Tenk stort!

Jonas Wergeland har gjennom en enestående suksessfull TV-serie om kjente nordmenn (f. eks. Ole Bull, Gustav Vigeland, Fridtjof Nansen, Niels Henrik Abel, Knut Hamsun, Per Spook, Trygve Lie, Armauer Hansen) forført norske menn og kvinner og fått dem til å følge sin parole om «å tenke stort» (noe han får lide for i Jante-Norge). Serien har også brakt Wergeland jorda rundt, han føyer seg «pent inn i rekken av personer som har latt NRK finansiere sine private reisemål».

Kjærstads TV-helt er omtrent like overmenneskelig som fordums romanhelt Jonas Fjeld, og han er tilsvarende visjonær, i likhet med sin navnebror Henrik Wergeland.

Ambisiøs symfoni

Kjærstad henviser friskt til en rekke norske forfattere i denne voldsomt ambisiøse symfonien av en bok. Han kappskriver med dem i tur og orden. Han måler seg med Mykle i verbal ekstase, med Fløgstad i essayistisk virtuositet, med Saabye-Christensen i bruk av Beatles-låter, med Roy Jacobsen i 60-talls skildringer fra Oslos østkant, med Dag Solstad i ironi over norske marxist-leninister. Det fins nok såkalt intertekstualitet og symbolikk i denne boka til at Kjærstad vil holde en hær av fremtidige hovedfagstudenter og litterære doktorgrander i arbeid i tida som kommer.

«Forføreren» vil utvilsomt bli hyppig henvist til. Dette er for det første en utviklingsroman som kretser om norsk etterkrigstid, om overgangen fra sosialdemokrati til informasjonsteknologi. Det er en bok om nordmenn og norsk lynne sett med øynene til en nordmann som tenker annerledes, tolket av hans utelandske biograf.

«Forføreren» er dessuten en roman som nærmest er fiksert på erotikk. Wergeland får den grundigste og mest avanserte seksualopplysning i Norgshistorien. Det som hos vanlige barn fører til nevroser (f. eks. å spionere på foreldrenes samleie) tar Wergeland som en forståelse av at kjærlighet og sex er godt og vakkert.

Magisk penis

Wergeland har dessuten en «magisk penis», noe forfatteren gjør til et hovedpoeng når han lar Wergeland bli nedlagt av den ene kvinnen etter den andre. Og hva er så det? Det er «en penis som kunne bli tykkere eller tynnere, kortere eller lengere etter behov, som en zoom-linse», og som «fylte enhver skjede slik nettopp denne skjeden ønsket å bli fylt, optimalt, for å gi en uovertruffen nytelse». Wergeland blir i sannhet spart for erotisk frustrasjon.

Hvordan henger et liv sammen? Når blir man den man er? Spør denne boka stadig vekk. Handlingen er altså en jakt på identitet, og etter hvert går det fram hva Kjærstad ønsker med sin roman. Han postulerer tilværelsen som anti-deterministisk og uforutsigbar. Her er ingen sosialrealistisk eller psykologisk analyse. «Flaks» er den sterkeste drivkraften i nyere norgeshistorie, og «viljen» den viktigste identitetsskapende egenskap hos menneske. Du kan bli den du vil som en skuespiller. Tenk stort. Jonas Wergeland blir «kvalm stilt overfor teorier eller ideer som utelukkende trekker ut en dimensjon av den mangedimensjonale virkeligheten», han har «en innbitt skepsis til alle former for oversikter og synteser».

Kampskrift

Derfor må alt med; alt kan være like viktig. Men dermed blir forfatteren omtrent like forførende som en løpsk støvsuger, som uten å la seg stanse feier over alle kriker og kroker. Wergeland er svak for mønstre som «kunne gjemme en uendelighet av muligheter», f. eks. et persisk teppe (som pryder omslaget på boka). Han søker «en annen form for logikk», som han faktisk opplever fra innsiden av et kirkeorgel.

Leseren oppdager etter hvert at dette er et kampskrift, med fortellingen eller historien som kjernen i en ny ideologi: «...du har visst det helt fra du var liten, at livet bare kan gripes som en rekke fortellinger». I en sluttsekvens lar Kjærstad sin helt Wergeland forsvare sine egne TV-programmer (og romanen «Forføreren»?) som formidler av historien - som dypest sett handler om «å gi mennesket nye øyne, slik at man kan se verden annerledes».

Svakhet

Dette synspunktet er ikke spesielt originalt. Det har vært drivkraften for diktere gjennom alle tider. Jan Kjærstad mener åpenbart at tida er inne for en massiv hyllest til fantasien og diktekunsten, altså: fortellingen var ikke død, den vender tilbake. Men det er en kunstnerisk svakhet ved denne boka at dette verdensbildet hamres inn med en voldsom overtydelighet, omtrent som det politiske budskapet ble innpodet i ml-litteraturen.

Innimellom all informasjon, eksotisme og name dropping har jeg vondt for å finne levende mennesker i denne boka. Jeg finner bare postulater, intellektuelle roboter, skapt av den litterære ingeniøren Jan Kjærstad.

Drukner

De menneskelige egenskapene, de gjenkjennelige trekkene drukner i flommen av informasjon som skal fram, av synspunkter som skal fremmes. De forsvinner i den Dynastiet-inspirerte dramaturgien. De blir borte fordi menneskene ikke har noen hverdager, for å si det slik.

Jonas Wergeland blir en datahjerne uten av-knapp. Han får aldri noen pause til å tenke på sine nære omgivelser (f. eks. sin datter). I motsetning til Søren Kierkegaards klassiske forfører gjennomgår han ingen stadier. I sin iver etter å finne typiske trekk fra sin samtid reduserer Kjærstad menneskene til stereotyper. Paradoksalt nok - tatt i betraktning at bokas tema er menneskets frihet - leverer Kjærstad sitt persongalleri som avansert leketøy pakket i plast, komplett med batterier og bruksanvisning.