PICA PICA. Foto: Henning Lillegård
PICA PICA. Foto: Henning LillegårdVis mer

Støy i alle fasonger

Dagbladet anmelder seks Bylarm-konserter.

||| Hypertext (støyrock, Internasjonalen)
Alle monner drar rent PR-messig i Bylarm, så å ha Susanne Sundfør som en slags superreserve i besetningen har gitt Hypertext et forhåndsløft.

Men de trenger henne ikke - hun hvilte nok før sin egen konsert senere i kveld - i den forstand at deres riff-fokuserte, postpunkete støyrock er karaktersterk og ganske fullendt i seg selv, som et Arctic Monkeys med komplett Sonic Youth-katalog i hylla.

Gitarene gnurer, bølger, brummer og slår mot hverandre over en rumlende rytmeseksjon, og i dypet ligger det vi alle leter etter: gode, velkonstruerte låter.

Anmeldt av Sven Ove Bakke

The Megaphonic Thrift (indie, Sub Scene)
Noen har lov til å se på skoene sine når de spiller.

Og The Megaphonic Thrift får lov.

Kvartetten leverer massive gitarvegger som brytes opp av underfundige og innsmigrende melodilinjer, mens basslinjene til bandets kvinnelige alibi buldrer så hardt at mellomgulvet blir satt på prøve og glassene i baren bokstavelig talt knuses.

Referansene til Sonic Youth er åpenbare, men det betyr ikke at gjengen mangler karakter.

Da gjenstår bare å finne den endelige roen, så vil magien komme smygende.

Anmeldt av Torgrim Øyre

Denga Denga (en slags poppunk, Tilt)
Ah, den liflige lyden av Gode Ideer.

Jonathan Richman som fronter The Clash? Ramones i new wave-skrud? Et bad ass Weezer? Eller bare enda et av disse bandene som ikke får nok av Talking Heads?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det Denga Denga mangler i sceneutstråling, tar de igjen på en - ganske sjarmerende i lengden - nerdete framtoning (Buddy Holly-briller - check), en lett eksentrisk melodiføring og en serie lynende fine tilløp hvor opptil flere av dem bare trenger en liten finjustering før de er virkelig sterke låter.

Det uferdige preget og en ganske uvøren framtoning er slikt vi ikke kommer til å tenke på når de en dag finner en fornuftig produsent å bli utfordret av. Albumet vil trolig inneholde cirka tolv låter og vare i cirka 27 minutter.

Usedvanlig lovende bekjentskap i hvert fall.

Anmeldt av Sven Ove Bakke

Julie Stokkendal (naiv-pop, Mono)
Julie Stokkendal (19) er kanskje ikke artisten alle vil snakke om etter årets Bylarm, men den unge, vevre kvinnen fra Sandvika slår an en fin tone for festivalen allerede i starten. Mutters aleine står hun foran et publikum bestående av, kanskje i hovedsak, venner, som aller første Bylarm-artist på Mono - og beklager forsiktig at hun ikke er så flink til å snakke.mellom sangene.

Nervøsiteten gir seg utslag i at hun stopper opp et stykke ut i første låt og starter på nytt, men gradvis bygger hun opp en trygghet på scenen — i takt med at hun bytter fra naiv-popens in-instrument ukulele, via meget enkelt gitarspill på kassegitar til fingerspill på el-gitaren!

Noe mer variasjon i uttrykket vil nok være av det gode, også i gitarspillet, men vi annammer en sanger og låtskriver som har et stort potensial som kanskje ikke kommer helt fram på fattige 25 tilmålte minutter. Hun er jo bare så vidt varm i trøya!

Anmeldt av Øyvind Rønning

Oddpop & The Fullmoonwaves (rootsrock/pubrock, Herr Nilsen)
La oss slå et slag for et hardtarbeidende band du neppe noen gang får se på en stadion, til tross for over et tiår i bransjen, men som veldig raskt kan framkalle brede smil på en pub eller en liten klubb nær deg.

Bandet til Odd Johansen heter Oddpop, men det skyldes mer fornavnet enn at det er noe som helst «rart» med det. Men du må like riffbasert gitarrock, og du må tåle at tekstene er noe skjemmet av klisjeer som «you light the fire in me» og «take me down to the river». Men det blir liksom underordnet når en syngende, gitarspillende (en av tre), munnspillende og plystrende Johansen med band gir til kjenne sin velspilte miks av USA-inspirert rootsrock, americana - samt en litt tung og seig materie de kaller blues, men som ikke er stort mer blå enn resten av det gjennomgående rocka repertoaret.

Til og med en god, gammeldags tromme/perkusjon-duell får publikum som en slags bonus på tampen av den tre kvarter lange reisa til USA via Hamarøy og Oslo. Oddpop er kanskje mer opptatt av form enn tekstinnhold, men se opp for dem når bandets andre album kommer til høsten (i hvert fall håper de det, som de sa...).

Anmeldt av Øyvind Rønning

Pica Pica (folk/shoegaze, Sub Scene)
 
Det er noe uimotståelig i ideen om å pakke inn vevre kvinnestemmer i en flod av effektstinn gitarlyd, tandre stemninger og kontrollert støy i en vakker, sakral forening.

Det er også et avslørende format — er stemmen bra nok, er låtene bra nok, er det fantasifullt nok det som skjer rundt basisingrediensene?

Pica Pica er Rebekka Maria Markstein fra Maribel med gode hjelpere.

De gjør for så vidt tingene riktig, det er kompetent spilt og det er en skjønnhet i deres musikk, men de faller også i noen av fellene som er spent opp i dette sjangerterritoriet; uttrykket blir for monotont over tid, fokus på stemning framfor virkelig pophåndverk i låtskrivingen.

Da er det også fort gjort at tåka legger seg tung og ugjennomtrengelig over musikken — bittelitt lys må få slippe igjennom tåka.

For man trenger lys for å lage skygge.

Anmeldt av Sven Ove Bakke