Støy med stil

Støyduetter for mennesker og maskiner.

Muta Lydbilder i langsom kino. CD: Med «Stalk» – støyduetter sammen med laptop- og maskinmusiker Lasse Marhaug, ispedd enkelte lyder fra produsent Hild Sofie Tafjord – debuterer trommeslager Paal Nilssen-Love som plateselskapseier. Det skjer uten fanfarer til massene, med det løfterike nummeret PNL 001 er «Stalk» først og fremst et tilbud til den allerede overbeviste støymenigheten, samt til den som måtte være nysgjerrig på om den melodi-, harmoni- og rytmeløse lydmassen har andre fascinasjonspunkter.

Titler som «Paranoia Agent», «Satanico Pandemonium» og «I Will Walk Like A Crazy Horse» gir en pekepinn om høy intensitet, men den som venter seg et eneste langt primalskrik, vil bli skuffet, eventuelt lettet over det som framføres. Bruk av dynamikk og varierende klang- og stemningsleier gjennom iallfall fire av platas seks spor virker svært bevisst, og samlet spilletid på bare 38 minutter røper både nøkterne forventninger til lytternes tålmodighet og etterlevelse av «less is more»-prinsippet. Om PNL Records får seg en bestselger med debutplata er heller tvilsomt, men så var det vel neppe for å tjene raske penger at Paal Nilssen-Love etablerte sin egen label og inntil videre egen begrensede distribusjon via nettet og Oslo-butikkene Bare Jazz og Tiger.

I DISSE tider der platebransjen, og spesielt de multinasjonale storselskapene, befinner seg i en svært gyngende båt, kan det være grunn til å minne om at Paal Nilssen-Love føyer seg inn i en lang jazztradisjon ved å etablere sitt eget selskap. Gjennom det mest av sin historie har jazz bare unntaksvis vært interessant for de store, kommersielle aktørene i bransjen, som når et blomstrende uavhengig selskap kunne kjøpes opp og avgi en viss profitt inntil den ofte idealistiske gründeren fikk nok av pengetellerne, tok sin hatt og sitt horn og startet for seg selv igjen. Her hjemme etablerte Norsk Jazzforbund i sin tid plateselskapet Odin for å få i alle fall noe norsk jazz ut på markedet, Knut Værnes og Morten Halle startet Curling Legs, Bjørn Petersen Gemini, og seinere har en rekke enkeltpersoner, flere av dem musikere, etablert egne selskap som Rune, Herman, NOR-CD, Sofa, Jazzaway, Jazzland, Household, Brazz Brothers Records etc. Trenden er altså mye eldre enn internettet, som likevel har styrket den kraftig. Ser vi til utlandet, er bildet det samme: Artister som har startet egne selskaper de siste åra er blant andre Chick Corea, Dave Holland, Dave Douglas og Sonny Rollins, og i tillegg er det musikerdrevne ArtistShare med Maria Schneider i spissen i ferd med å bli en aktør å regne med.

MUTAS «Yesterday Night You Were Sleeping at My Place» (Sofa) er nok et eksempel på en cd som aldri ville ha fått plass på utgivelseslistene til et av de store plateselskapene. Den (støy) improviserende trioen består av Ingar Zach (perkusjon og diverse elektroniske dingser), Alessandra Rombolá (vanlige og preparerte fløyter) og Rhodri Davies (forsterket harpe, elektronikk), og siden Zach i sin tid startet Sofa sammen med Ivar Grydeland, er det rimelig å anta at kontraktsforhandlingene om utgivelse gikk smertefritt. Heller ikke dette er musikk som innbyr til slowfox i seine sommerkvelder, her er det mer snakk om mangefargede lydbilder som glir forbi, noen ganger lyriske og romantiske, andre ganger nærmere det motsatte. Å lytte til plater som «Stalk» og «Yesterday Night You Were Sleeping at My Place» er som å vandre omkring i et galleri for abstrakt kunst, hva du får ut av innsatsen, er mye opp til deg selv, dine referanser og din egen fantasi. Ingenting er ferdig tygd for deg og du har ingen garanti for at du vil like serveringen, men nettopp der ligger også spenningen ved slike musikalske streif utenom P1, P3, P4 og alle de andre strengt formaterte kanalene som gjør sitt beste for å redusere musikkmangfoldet.