Støyende behagelig

Støy er et sentralt element i Mark Lanegans lydbilde, men det er behagelig støy.

CD: Et cover skal gjerne antyde noe om stemningen på plata inni. Coveret på «Bubblegum» er totalt svart.

Albumet er riktignok dystert, men på en deilig måte. Det er fascinerende at en kar som har vært eller er med i bråkeband som Screaming Trees og Queens Of The Stone Age kan støye så pent som Lanegan gjør på «Bubblegum».

Velsignet dempet

Her er tøffe, suggererende rockere som «Methamphetamine Blues» , punkinspirerte «Sideways In Reverse» og «Driving Death Valley Blues». Låter som «One Hundred Days» , den korte «Bombed» (med bare Lanegan og Wendy Roe Fowler) og «Come To Me» lander pent i den andre enden av skalaen: drømmende, cineastiske, passe vindskeive og betagende såre. En form for støy er alltid til stede, men mest forførende er «Bugglegum» i de støysvake låtene.

Bandkonsept

Tre år etter den utmerkete soloplata «Field Songs», som er mindre intrikat og derfor også mer umiddelbar enn «Bubblegum», har Lanegan lagt seg på et bandkonsept - selv om det er vanskelig å tolke hvem som spiller i bandet og hvem som bare er gjester. Josh Homme, Nick Oliveri og David Catching fra Queens Of The Stone Age går igjen på flere spor - Homme spiller gitar og trommer, men særlig hans hyperaktive bassing er meget framtredende på flere av låtene.

Afghan Whigs' Greg Dulli og Izzy Stradlin og Duff McKagan fra Guns N' Roses og Øya-aktuelle Velvet Revolver er innom, og PJ Harvey låner også ut vokal på to av sporene.

Øyafestivalen

Lanegan er åpenbart inspirert av Tom Waits, men det blir aldri påfallende. Han har funnet sitt eget lydspor til livet, og dette albumet innbyr til stadig nye dypdykk inn i universet hans.

Heldig er derfor du som har billett til Øyafestivalen i Oslo fredag. Men kom tidlig om du ikke vil gå glipp av Mark Lanegan Band. De går på allerede kl 15.50.