Strået som brakk kamelens rygg

Moralpåbud, press på ytringsfriheten, monopolisering av makt og hemningsløst utviklingsdriv skaper sinne i Tyrkia.

BEKYMRER: «Det er bekymringsfullt at statsminister Erdogans kompromissløse og bestemte respons til demonstrantene så lang har oppmuntret til ytterligere bruk av politimakt samtidig som den har fyret opp under demonstrantenes sinne,» skriver kronikkforfatteren. FOTO: Aris Messinis / AFP / NTB Scanpix
BEKYMRER: «Det er bekymringsfullt at statsminister Erdogans kompromissløse og bestemte respons til demonstrantene så lang har oppmuntret til ytterligere bruk av politimakt samtidig som den har fyret opp under demonstrantenes sinne,» skriver kronikkforfatteren. FOTO: Aris Messinis / AFP / NTB ScanpixVis mer
Debattinnlegg

De pågående demonstrasjonene i Tyrkia representerer et populært utbrudd mot den gradvise innsnevringen av borgerfriheter og undertrykkelse av andre synspunkter som den islam-baserte regjeringen til Recep Tayyip Erdogan står for. Flere forhold har skapt misnøye blant store deler av befolkningen og kulminert i spontane opprør, som inkluderer alle samfunnslag og en bred sammensetning av politiske tilhørigheter.

Tyrkia har flere journalister i fengsel enn både Kina og Iran. I tillegg har en framvoksende kultur av selvsensur i mainstreammedier, et resultat av vedvarende press fra myndighetene og prioritering av næringsinteresser foran allmennheten, ført til at disse har mistet sin uavhengighet og troverdighet. Mens hendelsene var på sitt mest intense viste tyrkiske TV-kanaler sitt vanlige program.

Bekymringer over rettsvesenets uavhengighet har tiltatt etter tilsynelatende politisk motiverte utnevnelser til nøkkelposisjoner i rettsvesenet av det regjerende Justis- og Utviklingspartiet (AKP). Dette forsterkes av et uttrykt ønske fra statsminister Erdogan om å skape et «superpresidentskap» som undergraver den demokratiske separasjonen av makt til fordel for politisk effektivitet. Ved å bruke sitt numeriske flertall i parlamentet vedtar AKP lover uten å åpne for offentlig debatt eller meningsfylt dialog med andre politiske partier. Demokrati er blitt redusert til valg.

Et åpent formulert mål om å forme samfunnet i partiets egen sunnikonservative visjon av moral truer borgerfrihet, pluralisme og åpning for ulike livsstiler. Nylige eksempler er kontroversielle utdanningsreformer som legger vekt på religiøs lære, økende restriksjoner på salg og nytelse av alkohol, foreslåtte innskrenkninger i abortlovgivningen og offentlige kunngjøringer på T-banestasjoner om å «adlyde de moralske reglene».

Tegn på fallende økonomisk vekst har gjort AKP-regjeringen avhengig av mega infrastruktur- og byggeprosjekter for å opprettholde BNP-vekstratene. Dette inkluderer byggingen av en kunstig kanal ved Bosporosstredet, verdens største moské på Istanbuls høyeste punkt, en kontroversiell ny bru over det historiske Det gylne horn som er blitt kritisert av UNESCO, hydroelektriske dammer som truer med å ødelegge sensitive økosystemer og legge hundrevis av landsbyer og kulturarvsteder under vann, i tillegg til utallige urbane regenerasjonsprosjekter som ødelegger historiske nabolag, forårsaker storstilt omplassering og miljømessig degradering. Mange borgere er stadig mer bekymret over at slike planer rutinemessig utvikles, settes ut på anbud, kontraheres og utføres uten tilhørende offentlig høring eller gransking.

Den 29. mai ble den første spaden satt i jorda for byggingen av den tredje brua over Bosporos, et prosjekt som risikerer å ødelegge store deler av Istanbuls stadig minkende grønne belte. Samme dag annonserte statsminister Erdogan at planene om å jevne Gezi Park, en av de siste offentlige grønne lungene i Istanbul, med jorda for å gi plass til et kjøpesenter ville fortsette uten hindringer til tross for vedvarende opposisjon. Denne opposisjonen ville vise seg å bli strået som til slutt brakk kamelens rygg.Ved daggry 31. mai, i det en fredelig «sitteprotest» gikk inn i sin tredje dag, raidet politiet området med overdreven maktbruk og brukte tåregass og trykkvann for å spre den sovende gruppen. Som den siste i en lang serie av hendelser som inkluderer politibrutalitet mot ubevæpnede sivile, har raidet trigget et sinne blant allmennheten som raskt har ført til de mest dramatiske opptøyene i moderne tyrkisk historie.

Tyrkia er blant landene i verden med den mest utstrakte bruken av sosiale medier, noe som gjorde at demonstrantene kunne mobilisere i et svimlende tempo. I løpet av timer spredte protestene seg til mer enn 30 byer i Tyrkia. Som en følge av dette sa statsminister Erdogan i et intervju på søndag at «det er nå en trussel som heter Twitter, de beste eksempler på løgner kan finnes der. For meg er sosiale medier den verste trusselen i samfunnet».

Statsministeren var rask til å stemple demonstrantene som marginale grupper og radikale. Men tvert imot har demonstrasjonene brakt sammen en eksepsjonell blanding av folk fra varierte politiske bakgrunner, inkludert liberalere og sosialister, miljøforkjempere og LGBT-aktivister, sekularistiske Kemalister, tyrkiske nasjonalister og kurdiske aktivister, for ikke å nevne det store antallet tidligere apolitiske borgere som er rasende på den fysiske og politiske undertrykkelsen av legitime krav.

Solidariteten mellom demonstrantene og allmennheten har vært imponerende, med historier om buss- og søppelbilsjåfører som blokkerer veier for å forhindre politiangrep på demonstranter, apotek som deler ut flytende løsninger mot tåregass, frivillig medisinsk personell som ivaretar skadde og luksushotell, lokale kafeer og ordinære borgere som tilbyr en trygg havn til demonstranter som flykter fra politivolden.Det er bekymringsfullt at statsminister Erdogans kompromissløse og bestemte respons til demonstrantene så lang har oppmuntret til ytterligere bruk av politimakt samtidig som den har fyret opp under demonstrantenes sinne.For å oppsummere har økt monopolisering av makt, en patriarkisk tilnærming til styring av landet og en følelse av «disenfranchisement» blant store deler av allmennheten i fraværet av ordentlig offentlig diskusjon rundt en rekke temaer, forårsaket et massivt utbrudd.

Skrevet av:
Hasan Turunc,
PhD i politikk og internasjonale relasjoner ved Royal Holloway, University of London.

Mehmet Muderrisoglu, PhD i sekularisme og islam i Tyrkia ved University College London.

Omer Cavusoglu, forsker og prosjektleder i urbanisme, MSc fra London School of Economics.

Karabekir Akkoyunlu, PhD-kandidat ved London School of Economics, forsker på sosiale og politiske endringer i Tyrkia og Iran.

Ozan Saka, London-basert investment banker, dekker Europa, Midtøsten og Nord-Afrika.

* Synspunktene i dette brevet tilhører bare forfatterne og representerer ikke synspunktene til noen organisasjoner eller institusjoner forfatterne er tilsluttet.Oversatt til norsk av Vidar Bergum.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.