FLERDOBLING: «Som advokat har jeg i to tiår fulgt utviklingen innen norsk strafferett. Det har vært lite forsoning, Det har tvert imot vært en flerdobling av straffenivået», skriver kronikkforfatteren. Foto: Agnete Brun
FLERDOBLING: «Som advokat har jeg i to tiår fulgt utviklingen innen norsk strafferett. Det har vært lite forsoning, Det har tvert imot vært en flerdobling av straffenivået», skriver kronikkforfatteren. Foto: Agnete BrunVis mer

Straff for straffens skyld

Straffen har fått en verdi i seg selv. Rettssikkerhet og konsekvenser av straff er vi mindre opptatt av.

Meninger

Nelson Mandela er et ikon. I Afrika er han mannen som frigjorde folket. I vesten er vi mest opptatt av Mandelas evne til forsoning. Han ville ikke hevne den urett som var begått av undertrykkerne og han lot dem beholde det land og de verdier de hadde tatt til seg under apartheidregime. Vi fremhever også hvor viktig forsoningslinjen har vært for gjenoppbyggingen av Sør-Afrika. I stedet for indre strid og borgerkrig, har denne linjen gitt demokratisering og økonomisk vekst.

Nelson Mandela opprettet sannhets- og forsoningskommisjonen. Lederen var biskop Desmond Tutu og målet var ikke å straffe, men å finne sannheten bak mange uavklarte hendelser.

Mandela fortjener all ære. I Norge fremhever vi imidlertid gjerne egen moral. Spørsmålet er om vi lever etter vår lære. Sist vi var undertrykket var under tyskernes okkupasjon. Vi oppnevnte ingen forsoningskommisjon. Vi holdt et landssvikoppgjør som pågikk til langt ut på 50-tallet og hvor titusenvis ble straffet.

I dagens debatt er det ikke mye som er annerledes. Tidligere var professor Nils Christies tanker om å begrense bruken av straff og pine som sosial kontrollmekanisme sentrale. Nils Christie hadde stor anseelse, og hans bøker ble oversatt til en rekke språk. Nå er hans tanker ansett som naive eller glemt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Som advokat har jeg i to tiår fulgt utviklingen innen norsk strafferett. Det har vært lite forsoning, Det har tvert imot vært en flerdobling av straffenivået. Meningen med straff var å redusere kriminaliteten. Det har ikke skjedd, vi har ransbølger, voldtektsbølger og folk er utrygge. Det virker imidlertid som vi kan leve med kriminaliteten så lenge vi kan straffe.

I dagens debatt er all fokus på straff og strengere straff. Straffen har fått en verdi i seg selv. Rettssikkerhet og konsekvenser av straff er vi mindre opptatt av. Det var et grunnleggende rettssikkerhetsprinsipp at straff bare kunne brukes hvis det reduserte kriminaliteten. Den som blir straffet skal fratas lyst til å forbryte seg på ny. For andre er vissheten om straff tilstrekkelig. Det er dette som kalles individual- og allmennprevensjon. Straffen er et middel, ikke et mål i seg selv.

Denne utviklingen er alvorlig i seg, men det stopper ikke der. Rettssikkerheten har måtte vike på flere områder.

Likhet for loven er en grunnleggende i et demokrati. I Norge straffer vi nå utlendinger strengere enn oss selv. Dette er ubestridt, det er bestemt at det skal være slik. De moralske dilemma ved en slik regel er mange og store. Den norske løsningen på dette er at vi samtidig har bestemt at den strengere straffen ikke skal skyldes at de er utlendinger.

Ekstra uheldig er utlendingen hvis han i tillegg oppholder seg ulovlig i Norge. Det er straffbart å være her uten tillatelse. For et par år siden var straffen for dette fengsel i 30 dager. For cirka ett år siden ble straffen satt opp til 60 dager i fengsel. Nå er det bestemt at ulovlig opphold i Norge skal straffes med ett år i fengsel.

Dette er straffen for bare å oppholde seg i Norge. For å sette det litt i perspektiv, så er et år i fengsel det man for ti år siden fikk for voldtekt. Asylsøkere skal sågar sperres inne før de gjør noe galt. Vi kaller det lukkede mottak. Det har festet seg en oppfatning av at det er mye kriminalitet blant asylsøkere. Hvis man ser på tallene fra SSB, så viser de en helt annen virkelighet. I deres statistikker er det særdeles lav andel av kriminelle blant asylsøkerne

Det har også vært en stor utvikling i hvordan media dekker straffesaker. Det gis nå utfyllende referat og sakene kommenteres og diskuteres av både eksperter og andre. I det siste har vi sett flere eksempler på at «folkedomstolen» er sikker i sin sak allerede før rettssaken har startet.

Folkedomstolen er ikke styrt av regler, og kravet om bruk av straff kommer raskt. Respekten for domstolens avgjørelser svekkes. Publikum har tilgang til all informasjon og vil dømme selv. Reaksjonene blir sterke hvis fagdommerne ikke følger folket.

Denne utviklingen har konsekvenser. Det er min erfaring at det nå er langt vanskeligere å få frifinnelser og løslatelser enn det var da jeg startet som advokat. Løsningen er ikke å begrense medias tilgang til rettssalen. Åpenhet er den beste garantisten for rettssikkerhet, men vi må huske at alle er uskyldige og skal behandles som uskyldige inntil det motsatte er bevist.

Under sitt lange fengselsopphold ble Nelson Mandelas et symbol på ikke voldelig frihetskamp. I Norge har vi ikke ført den linjen. Vi har tvert imot senket terskelen for å gå til krig. På få år har vi gått til krig fem ganger.

Etter gassangrepene i Syria krevde nærmest norske politikere å få gå til krig. Mange var sterkt kritiske til at FN kunne hindre slik krig. Det var tydelig han mente at FNs rolle skulle være å legitimere kriger, ikke hindre dem. Paradoksene er så åpenbare og tragiske at det er vanskelig å forstå det. Vi var klare til å sende fly og bomber til milliarder av kroner. Langt mindre entusiastiske var vi når vi ble spurt om å ta imot syriske flyktninger.

Det er i det hele tatt lite som minner om Nelson Mandela i Norge. Vi har lite å være stolte av og mye å ta tak i.