Straff og moral

Nordmenn elsker å klage på skatter og avgifter. Vi er atskillig tausere om det sterkeste midlet staten bruker for å styre vår atferd - nemlig straff.

Strafferetten er et kulturprodukt, men blir sjelden gjenstand for prinsipiell kritikk: Hvilke handlinger bør være kriminelle? Og hvorfor? Løser straffetrusler alltid problemer? Hva med omkostningene? Hvor mange forbud kan vi ha før folk slutter å ta lovverket på alvor?

I dagens Norge er det ulovlig å plukke multekart, nyte et glass vin under piknik i parken, tigge på gata, kjøre vannscooter, drive med proffboksing, jobbe frivillig overtid, servere toppløs, bære uniform som medlem av politisk organisasjon, og holde søndagsåpent dersom butikken er over 100 kvadratmeter. Mange mener dette ikke er nok. Vi bør ha lover mot prostitusjon, doping, nazistiske organisasjoner, voldelige MC-klubber, basehopping, krigsleketøy, seksuell trakassering og svartebørssalg av billetter. Det finnes sikkert dem som også ønsker forbud mot piercing, drittsekk-TV, satanistiske rockevers og røyking i private hjem. Mangt og meget er styggedom i Norge, og aller helst vil vi bekjempe den med straff.

MAN SKULLE TRO advokatstanden bifalt tykkelsen på lovjungelen. Men selv lovavdelingen i Justisdepartementet og Riksadvokaten har advart mot strafferettslig inflasjon. «Politikerne er på god vei til å kriminalisere oss alle,» sier strafferettsekspert Svein Slettan: «De synder mot det som på dette området burde være politikernes første bud: Du skal ikke trivialisere strafferetten!» Som eksempel nevner han senking av promillegrensen til 0,2, som trolig fører til det motsatte av sin tilsiktede effekt - promillekjøring mister sin skam og sitt stigma. Også Johs. Andenæs advarer mot dette, og jushøvdingen har lenge kjempet for avkriminalisering av narkotikabruk. I dag går tunge, sindige og presumptivt konservative fagfolk inn for kontroversielle liberaliseringer av lovgivningen, mens de folkevalgte gjør det motsatte. Oppmyking av pornoloven har støtte hos flere offentlige utvalg, sist ytringsfrihetskommisjonen, ledet av Francis Sejersted. I år har straffelovkommisjonens forslag til modernisering av hele vår hundreårige straffelov skapt sjokkoverskrifter på forsiden av Aftenposten: «Lovlig narkotika, råere porno og høyere promille.»

INGEN FARE. «Avkriminalisering av bruk av narkotika er helt uaktuelt for denne regjeringen,» sier justisminister Odd Einar Dørum. For vel to år siden sa forrige Bondevik-regjering like resolutt nei til pornoliberalisering, og fikk Stortingets støtte. Engstelige nordmenn kan derfor slappe av: Nasjonen skal fortsette sin rettferdige kamp mot samfunnsfiendene Narko og Porno. Mens andre nasjoner, deriblant tradisjonelt restriktive England, går i liberal retning på begge områdene, vil den norske regjeringen ikke engang ha diskusjon om oppnåelige mål og praktiske resultater. Moral og signaler er alt som teller.

Straffelovskommisjonen slår fast at vi bare bør strafflegge handlinger som har betydelig og påviselig skade for andre. Narko skader bare dem som bruker den. Pornoens skadevirkninger på den enkelte er neppe større enn lovlige goder som alkohol, tobakk, sukker og fett. At mange misliker narkotika og pornografi, er ingen straffegrunn. Kommisjonen avviser at lover skal beskytte den rådende moral. På mange livsområder er det ingen felles moral i dagens pluralistiske samfunn. Det er heller ikke sikkert at avvikene svekker moralnormene, tvert imot kan moralen styrkes ved å vise til umoralen. Og hvorfor skulle stillstand og konformitet være mål i seg selv, uavhengig av normenes innhold? Dessuten ser vi jo at straff ikke har noen særlig påvirkningskraft på folks moralsyn.

SELV KJELL MAGNE Bondevik har skjønt at forbud og straff har begrenset effekt, men ingen partier vil slakke på lovverket av redsel for å sende «gale signaler», spesielt på så følsomme områder som sex og dop. Da vedtar man heller flere lover, eller hever straffenivåene slik at velgerne får inntrykk av at man «gjør noe». Dermed blir straffelovgivning et gebet for symbolpolitikere med markeringsbehov, i stedet for realpolitikere med evne og vilje til å skaffe seg kunnskap, prioritere den groveste kriminaliteten, og sette seg langsiktige mål. Mange politikere ser nok fallitten ved dagens restriktive linje, men tør ikke tenke annerledes av redsel for å virke uansvarlig. Men hvor ansvarlig er det å fortsette en politikk som holder syke folk nede, og kaster blår i øynene på en bekymret befolkning? Hvor ansvarlig er det å krenke privatlivets fred og ytringsfriheten for å bekjempe bagateller? Eller jage virksomheter under jorda, der de antar enda farligere og lønnsommere former? Hvor ansvarlig er det å oppta overbelastede politikamre, påtalemyndighet og domstoler med hasj og voksenporno, i stedet for å konsentrere ressursene om spredning av heroin og barneporno?

SLIKE TING lurer vi på. Lurer ikke Dørum på hvorfor nittiåringen Johs. Andenæs kaller ham gammeldags?