Straff som virker?

Knut Storbergets nye kriminalreform har gode intensjoner, men det er grunn til å tvile på flere av alternativene som foreslås.

Stortingsmelding nr. 57 (2007-2008), Straff som virker - mindre kriminalitet - tryggere samfunn, «Kriminalomsorgsmeldingen», ble sluppet 26. september. En lesning har brakt meg til noen foreløpige konklusjoner. Noe er bra. Noe annet er mindre bra.

Det første jeg ser som et fremskritt, er meldingens humanistiske perspektiv. Mennesket er unikt og ukrenkelig, sier den. Det er ikke vanlig kost i slike meldinger. Den enkelte har rett til egne valg. Dermed må alt som skjer i rehabiliteringsøyemed skje frivillig, får vi vite. Den straffedømte skal ikke være et objekt for etaten, men «aktør i sitt eget liv». Det er heller ikke vanlig kost. Det er lett å komme på den tanke at dette mer kan bli pene ord enn realiteter, når rammen er fengsel. Samtidig er det viktig å ta meldingen på ordet. Når den sier dette, kan vi andre holde praksis opp mot meldingen når vi mener det er riktig.

Rettssikkerhet og likebehandling, normalitetsprinsippet (som innebærer at domfelte i prinsippet har samme rettigheter som andre borgere), og prinsippet om at den domfelte har gjort opp for seg når straffen er sonet, er meldingens øvrige uttalte kjerneverdier. Det er svært lett å vise til at disse verdiene må bli gjenomhullet i en strafferamme, særlig i fengsel. Jeg velger ikke å bruke muligheten med en gang. I motsetning til så mange tidligere meldinger jeg har lest i mine 40 år i kriminalpolitisk debatt, har jeg en fornemmelse av at de som står bak denne meldingen mener noe mer med det de sier på disse punktene enn det som har vært sagt i tidligere tiår. Unntaket må være Inger Louise Valles «kriminalmelding» i 1978. Den ble sablet ned av jurister på høyrresiden. Meldingen gikk for langt. Jeg deltok selv i første omgang i nedsablingen - fra en venstreside. Meldingen gikk ikke langt nok. Jeg tror ikke min egen kritikk hadde så stor virkning. Men jeg angrer i dag. Denne gangen vil jeg ta meldingen mer på ordet, og spørre: Hva nå?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Så er det selvfølgelig også en rekke ting man kan innvende noe på. For det første selve bærebjelken: Kunnskapsbasert tro på straff som virker. Hva sier da kunnskapen? Før sa man «Nothing Works». Nå spør man «What works?» De nye «hva-virker»-undersøkelsene av programmer mv. viser oftest meget beskjedne resultater. I oversiktene skilles det ikke alltid i mellom opplegg i og utenfor fengsel. Og når det skilles, viser undersøkelser at mens opplegg ute i samfunnet kan ha en viss virkning, er det mye verre i så måte i fengsel. Stortingsmeldingen innrømmer til slutt at straffegjennomføring i fengsel, særlig lukket fengsel, virker dårlig (s. 80-81). Det er ved det gamle. Fengsel kan ikke forsvares med rehabilitering til mer lovlydig liv.

For det andre blir ordene om «rehabilitering» i fengsel dermed til fine ord. De kan i praksis bli til en støtte for at man kan bruke (mer) fengsel. Gammel tanke som kan bli tenkt på nytt.

For det tredje overses store problemer i forbindelse med særlige grupper av fanger. Et av flere eksempler gjelder barn og unge (15-18) som i dag sitter i fengsel. For 80 år siden kom loven om «arbeidsskole». Men tilbakefallet ble skyhøyt, og man måtte raskt til med lukkede avdelinger. Så ble arbeidsskolen erstattet av ungdomsfengslet. Det ble ikke bedre. Til slutt, i 1975, ble også ungdomsfengslet nedlagt. Nå vil man begynne om igjen. I skyggen av meldingen planlegges allerede to barne- og ungdomsfengsler, ett i Bergen ved Bjørgvin fengsel, og ett i Oslo. Skisse av tegningene på Bjørgvin finnes allerede. Det skal være egen hage, 6 fanger og et stort hjelpepersonale. NOU 2008:15 som nettopp er kommet, inneholder flere interessante ideer, men dessuten forslag om hele seks slike «enheter» i fengselsvesenet. Utvalget benekter at det er ungdomsfengsler. Selv om opplegget er et annet, er det selvfølgelig i realiteten barne- og ungdomsfengsler, med fengslets mange kjennetegn og stigma. Ideen er usedvanlig dårlig, fremsatt som om historien ikke har noe å fortelle. Overføring til barnevernsinstitusjoner er en like dårlig idé. Iverksettelse av straff er ikke barnevernets oppgave. De det dreier seg om, må hjelpes i samfunnet, ved hjelp av en vifte av individualiserte tiltak, ikke ved pakkeløsninger i bygninger.

For det fjerde er det grunn til å tvile på flere av alternativene som foreslås. Formålet er å redusere bruk av fengsel. Det er fare for at nissen følger med lasset, både når det gjelder elektronisk kontroll-lenke i hjemmet og narkotikaprogram med domstolskontroll. Lenken i hjemmet vil få meget begrenset og restriktiv anvendelse, og fengslet flytter nærmest inn i familien. Narkotikaprogrammet er i prinsippet frivillig men med fengsel som alternativ, og brudd kan føre til innsettelse. Motivasjonen vil bære preg av tvang, med de følger det kan få. Det mest håpefulle er samfunnsstraff, med bl.a. samfunnsnyttig arbeid. Også her kan brudd føre til innsettelse, men det samfunnsnyttige arbeidet som er i sentrum virker tydeligvis motiverende. En undersøkelse viser i hvert fall at de domfelte i stor grad er svært fornøyd, og bruddprosenten er lav. «Restorative justice», frivillig gjenopprettende dialog mellom offer og gjerningsmann, er også et godt tiltak som departementet vil ha i større skala.

For det femte overses viktige strukturproblemer. Det er et alvorlig problem at meldingen ikke tar rettighetsfesting av goder på alvor, men eksplisitt sier at den vil beholde gjeldende grad av skjønnsmyndighet (s. 109 flg.). Dermed overser meldingen viktige sider ved fengslets makt, en type makt som i sin tur virker negativt på fangebehandlingen. Et annet viktig strukturproblem gjelder uavhengigheten til helsetjenestene og andre tjenester. En klargjøring av ansvar og roller er lite påaktet i meldingen.

MINDRE FENGSEL:  Knut Storberget varslet mykere soning da regjeringen la fram den nye kriminalmeldingen 26. september i år. Thomas Mathiesen er ikke helt overbevist. Foto: Erling Hægeland
MINDRE FENGSEL: Knut Storberget varslet mykere soning da regjeringen la fram den nye kriminalmeldingen 26. september i år. Thomas Mathiesen er ikke helt overbevist. Foto: Erling Hægeland Vis mer

Plassen gjør at mye må utelates. Men det er nødvendig å nevne «tilbakeføringsgarantien». Den er ikke en juridisk garanti, men bistand til straffedømte for å utløse rettigheter de allerede har som norske borgere. Bolig, arbeid, helsetjenester og utdanning er viktige slike rettigheter. Dermed ses kriminalpolitikk og velferdspolitikk i sammenheng. Kommunene skal med. Etter mitt skjønn er dette en meget sentral og positiv del av meldingen. Det er såre savn hos straffedømte som det er snakk om. Men, som de lyseslukkere vi kriminologer og rettssosiologer kan være, må jeg også si: Det kan gå galt. Det kan føre til at den franske tenkeren Michel Foucault får enda mer rett - at kontrollen eser fra fengslet ut i samfunnet, i et stort kontrollerende samarbeid mellom straffe- og velferdsetater, til og med uten at fengsel blir mindre brukt. Kanskje blir anskaffelse av bolig en betingelse for løslatelse på prøve?

Det må vi unngå. Det kan unngås eller dempes ved klart opptrukne linjer og klare roller. Kanskje et permanent «rolleutvalg», med roterende medlemskap og sterkt kritisk blikk, er én betingelse som er nødvendig for at Knut Storberget skal klare å nedkjempe Michel Foucault.

Straff som virker?
THOMAS MATHIESEN: Professor og medlem av KROMs kriminalomsorgsutvalg