MEDMENNESKER: «Vi må holde fast ved en tankegang om at vi ikke kriminaliserer mennesker som ber om vår hjelp», skriver Finne. Foto: Erlend Aas / NTB Scanpix
MEDMENNESKER: «Vi må holde fast ved en tankegang om at vi ikke kriminaliserer mennesker som ber om vår hjelp», skriver Finne. Foto: Erlend Aas / NTB ScanpixVis mer

Straffen som problem

Jeg vil lojalt dømme i henhold til lovverket dersom et forelegg for tigging skulle havne i retten, men håper at jeg har sluttet som dommerfullmektig før den dagen kommer.

Meninger

I jubileumsåret 2014 er Norge i ferd med å innføre lokale tiggerforbud. Det er varslet at dette sannsynligvis raskt vil bli gjort til et nasjonalt forbud. Tiden er inne for å stoppe opp, og tenke grundig gjennom om dette virkelig er veien å gå.

Når en ønsker å rettferdiggjøre egne handlinger er det helt normalt å argumentere med at «alle andre gjør det». Spesielt utbredt er dette blant barn. I debatten rundt tiggerforbud hører man at de fleste andre land i Europa har et slikt forbud, og at det fungerer. Redaktør i Nettavisen, Gunnar Stavrum skriver blant annet: «Forbud er (...) ikke mer radikalt enn at nesten hele Europa har det, og det forklarer hvorfor gatebildet i norske byer etter hvert har blitt annerledes enn i andre land.»

Jeg forventer mer - både av personer over tolv år generelt og norske politikere spesielt. Selvfølgelig er jeg kjent med, og anerkjenner, at argumentene for et tiggerforbud er flere, og at dette er et vanskelig tema. Likevel sitter jeg med en uggen følelse om at det grunnleggende i realiteten er at vi ikke ønsker å se fattigdom. At vi synes det er ubehagelig å bli spurt om hjelp. At vi føler oss maktesløse i møte med Europa anno 2014.

Da løsgjengerloven ble opphevet i 2006, skrev Departementet bl.a. følgende i ot.prp. nr. 113 (2004-2005):

«Departementet har i Ot.prp.nr.90 (2003-2004) side 88 flg. lagt til grunn at skadefølgeprinsippet bør være utgangspunkt og grunnvilkår for kriminalisering. I tillegg bør straff bare brukes dersom andre reaksjoner og sanksjoner ikke finnes eller åpenbart ikke vil være tilstrekkelige, og bare dersom nyttevirkningene er klart større enn skadevirkningene.

Den mest grunnleggende konsekvensen av skadefølgeprinsippet er at handlinger som i vår tid ikke er egnet til å medføre skade eller fare for skade, bør avkriminaliseres. Det ubehaget som alminnelig tigging kan vekke hos forbipasserende, kan etter departementets syn ikke anses som en skade og bør derfor ikke kvalifisere til bruk av straff (...)»

Fine ord. Og videre fremgår det at utfordringene med utenlandske tiggere langt fra var ukjent da løsgjengerloven ble opphevet:

«Departementet har fra politihold fått opplyst at noe av tiggervirksomheten har et mer «profesjonelt» preg. Disse tiggerne har ikke synlige rusproblemer, de kommer ofte fra utlandet, og tiggingen deres synes til dels å inngå i en mer organisert virksomhet. Departementet har grunn til å tro at noen også tvinges til å tigge. Det er ønskelig å ramme bakmennene i slike tilfeller, og departementet vil derfor sende på høring et forslag om å endre straffeloven § 224 (menneskehandel), slik at det går klart frem at også det å utnytte noen til tigging, rammes.»

Likevel ønsker lovgiver at tigging nå altså skal forbys, og i høringsbrevet fra Justisdepartementet fra mars i år fremheves det at forutsetningene for opphevelsen av løsgjengerloven i 2006 er endret, fordi «den gang var mange av de som tigget hardt belastede norske rusmiddelmisbrukere.» Skal man forstå dette slik at fordi det ikke lenger er norske rusmisbrukere som tigger, men utenlandske statsborgere, kan man legge skadefølgeprinsippet bort? Er vi ikke lenger prinsipielt i mot å anvende straff for handlinger som ikke er egnet til å medføre skade eller fare for skade? Er vi, mindre enn ti år etter opphevelsen av løsgjengerloven, tilhengere av å kriminalisere fordi tigging vekker et ubehag hos oss?

Ved debatter om avkriminalisering og kriminalisering oppstår det ofte uenighet både om de faktiske virkninger av reglene, samtidig som ulike holdninger og verdier kommer til syne. Johs. Andenæs trakk i sin bok «Straffen som problem» frem debatten som førte til avkriminalisering av offentlig beruselse i 1970. Andenæs fremhevet at det først og fremst var holdningsendringer som førte til at straff for offentlig beruselse ble opphevet. Alkoholmisbruk «ble i stigende grad sett på som en oppgave for alkoholist - og sosialomsorgen» skrev han. At fulle folk i gater, parker og andre offentlige steder kunne være generende for publikum, veide ikke lenger så tungt i forhold til «de onder som systemet påførte misbrukerne». Debatten rundt et tiggerforbud er naturligvis ikke parallell, men jeg mener mange av de samme momentene gjør seg gjeldende - noe som jo nettopp kom til syne da løsgjengerloven ble opphevet.

Så vil noen si at tigging i 2014 i stor grad kan knyttes til kriminalitet, og at det ofte er bakmenn som profiterer på tiggingen. Slik sett er tigging, helt berettiget, brakt inn i debatten om menneskehandel. La det være helt klart: Ingen er tilhengere av tigging. Ingen vil med seriøsitet si at tigging er en ønsket virksomhet, og det vil være useriøst å avvise at tigging i mange tilfeller er organisert på en måte som vil rammes av strl. § 224 første ledd om menneskehandel. Vi må naturligvis lytte nøye til hva politiet forteller om situasjonen i hovedstaden og i andre norske byer. Men er dette et godt argument for å forby tigging?

FØLG DAGBLADET MENINGER PÅ TWITTER OG FACEBOOK

Etter min mening er svaret et rungende nei. Og da har jeg ikke engang adressert de åpenbare utfordringene et eventuelt tiggerforbud har opp mot internasjonale menneskerettigheter - for det er liten tvil om hvem et tiggerforbud er ment å ramme.

Jeg avviser ikke at et tiggerforbud vil fungere, i den forstand at vi får et «renere» gatebilde. Det vekker et sterkt ubehag å bruke et slikt uttrykk om mennesker i bunnløs fattigdom, men jeg mistenker at det er et slikt hensyn som egentlig er det sentrale her. At mange andre europeiske land for lengst har gjort det samme som vi nå er i ferd med å gjøre, er på ingen måte noen unnskyldning. Vi må holde fast ved en tankegang om at vi ikke kriminaliserer mennesker som ber om vår hjelp, og at straff kun anvendes «dersom andre reaksjoner og sanksjoner ikke finnes eller åpenbart ikke vil være tilstrekkelige», for å bruke departementets egne ord.

Til daglig jobber jeg som dommerfullmektig. Jeg er ingen tilhenger av reservasjonsretten, og vil naturligvis lojalt dømme i henhold til lovverket dersom et ikke vedtatt forelegg for tigging skulle havne i retten. Men jeg håper at jeg har sluttet som dommerfullmektig før den dagen kommer. Det vil ikke være enkelt å fortelle en person som har bedt om hjelp til å overleve, at han eller hun skal dømmes til å betale en bot. Enten det er en norsk rusmisbruker eller en rumensk småbarnsmor.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook