Straffesak og erstatningssak

Lagmannsrettens avgjørelse i Karmøy-saken har ført til debatt om rettapparatets behandling av erstatningskrav og straffesaker. En revurdering av dagens lovgrunnlag er vaslet fra justisministeren.

Vel og bra, men Karmøy-saken reiser ikke bare spørsmålet om endring av reglene. Det står ikke i noen lovgivers makt å lage «fullkomne» regler. Trøsten er at dette ikke behøver å føre til dårlige avgjørelser, dersom rettsanvenderne evner å utøve et fornuftig skjønn. Er de ikke i stand til det, kan ingen lovgivning avverge ukloke dommer.

I debatten om Karmøy-saken avtegner det seg et mønster. Ikke-jurister stiller seg hoderystende uforstående til at en tiltalt først frifinnes for drap av en jury og så , i samme sak, dømmes av lagmannsretten til å betale erstatning til de etterlatte for å ha begått det samme drapet. Juristene, på den annen side, går i forsvar for lagmannsrettens juridiske dommere. De hr anvendt dagens regler på en lojal måte, og resultatet er logisk og juridisk helt i sin orden. At de stakkars legfolkene ikke klarer å skjønne dette, forteller bare at juss er vanskelig, og at de som forvalter innsikten har et pedagogisk problem.

Etter min mening avspeiler denne holdning et problem for juriststanden på et helt annet nivå. Juristenes forsknsning bak paragrafene er forstemmende.

Straffeprosessreformen av 1981 ga utvidete muligheter for de som har lidd skade ved en straffbar handling til å fremme erstatningskrav i forbindelse med straffesaken. Denne endring hadde gode grunner for seg, og har i det sotre og hele fungert som forutsatt. Normalsituasjonen er at det samtidig med en fellende straffedom gis dom på erstatning. Dette var lovreformens hovedpoeng og er uproblematisk prinsipielt sett.

Riktignok er det på det rene at gjeldende lov ikke utelukker at det idømmes erstatning selv om påstått skadevolder er frifunnet for straff. Jeg er ikke enig i at denne regel bør endres. Det forekommer tilfeller hvor det klart er rimelig at erstatning idømmes selv om skadevolder er frifunnet for straff. Dette vil typisk være hvor det er voldt et økonomisk tap. Da er det tilstrekkelig at gjerningspersonen har vært uaktsom. For å straffedømme kreves derimot i de fleste tilfeller skyldformen forsett. Situasjonen kan derfor være den at retten kommer til at tiltalte har forårsaket skaden, men kun ved uaktsomhet, ikke forsettlig. I så fall er det logisk å dømme vedkommende til å betale erstatning, men frifinne for straff.

I Karmøy-saken forelå det en ganske annen situasjon, en situasjon som gjør at legmanns-reaksjonen på dommen er sunn og riktig.

Her var det ikke noe spørsmål om hvilken grad av skyld som forelå. All tvil i saken gjaldt det enkle faktiske spørsmål: Var tiltalte Birgitte Tengs' drapsmann, eller var han det ikke?

Det erstatningskravet som her var til pådømmelse, var ikke et økonomisk erstatningskrav, men et oppreisninskrav. Dette er en spesiell form for erstatning som hviler på et annet rettslig grunnlag enn erstatning for økonomisk tap. Det er et krav av pønal karakter, rettshistorisk en levning fra tiden da straff-forfølgelse var et privat anliggende. Skyldkravet er forsett eller grov uaktsomhet. Et økonomisk tap kan rettes opp. Oppreisning til etterlatte er ikke et tiltak av en art som på noen meningsfylt måte kan sies å reparere skaden ved en datters død. Den rent økonomiske beytdning pengesummen _ 100000 kroner _ kunne ha for de etterlatte, må anses marginal. Så hvilken reell betydning kunne erstatningskravet ha? En eneste betydning, såvel for de etterlatte som for tiltalte og omverdenen for øvrig, nemlig å slå fast tiltaltes skyld i drapet.

På sakens avgjørende punkt var lagmannsrettens konklusjon den motsatte av hva juryen kom til. Et særtrekk ved rettsavgjørelser er ellers nettopp at de kommer ut med en klar konklusjon. De gir en formell avklring på et omtvistet spørsmål. Resultatet kan være feil, fordi feil alltid kan gjøres. Men å komme ut av en rettsprosess med et resultat som spriker i to retninger, betyr at den rettslige prosess ikke har ført til den avklring som er dens mål og mening.

Karmøy-saken kunne, innenfor rammen av dagens regler, naturligvis vært håndtert av rettens juridiske dommere på en annen måte. Gitt frifinnelsen hadde de to andre muligheter: Enten å underkjenne juryens frifinnelseskjennelse, eller å konkludere erstatningssaken med at bevisene for at tiltalte hadde begått handlingen ikke var tilstrekkelig til domfellelse.

Det første alternativ ble åpenbart ikke valgt fordi vilkårene for det ikke var til stede, da måtte dommerne enstemmig finne det utvilsomt at tiltalte var skyldig. Med den mangel på direkte bevis _ bortsett fra den omstridte tilståelse _ som forelå, var det forståelig at ikke dette ble utfallet. Dette vile likevel vært en avgjørelse som hadde gitt fornuft og sammenheng.

Men dommerne anså jo at det var «klar sannsynlighetsovervekt» for at han hadde gjort det, lyder innvendingen. Og da måtte de jo avsi dom for erstatningskravet.

Her bør en reflektere litt over hva som ligger bak den juristformel retten benyttet.

Sannsynlighetsberegninger har normalt sin interesse med tanke på å forutsi muligheten for ulike utfall av et hendelsesforløp i framtiden. Da blir det meningsylt å snakke om grader av sannsynlighet. Til å utsi noe om dette har en sannsynlighetsregning og statistisk metode. Men i retten dreier det seg om et faktisk spørsmål i fortid. Statistisk metode kan anvendes som hjelpemiddel for å klarlegge dette. Det gjøres i meget begrenset grad i straffesaker, og ble ikke gjort i Karmøy-saken.

Juristenes snakk om sannsynlighetsgrader ved bedømmelsen, gir derfor inntrykk av en vitenskapelighet som det ikke er grunnlag for. Det er ikke her tale om sannsynlighets-beregninger i noen kvalifisert forstand av begrepet. Juristenes kvasi-vitenskapelige begrepsbruk endrer ikke på det. Av denne grunn kan en ikke se på lagmannsrettens vurdering «overveiende sannsynlig» som en objektivt gitt størrelse, et urokkelig ankerfeste for det videre resonnement.

For det faktiske spørsmål i saken var det kun to muligheter, og ingen valgmulighet på skalaen mellom 0 go 100%. Enten hadde tiltalte gjort det, eller han hadde ikke gjort det. Juryen sa han gjorde det ikke. Lagmannsretten sa: han gjorde det.

Karmøy-saken har også ført til nytt søkelys på jury-ordningen. Men Karmøy-saken illustrerer ikke først og fremst problemet med legmannsdeltakelse i straffeprosessen. Det saken først og fremst viser, er noe den tyske jurist og rettsfilosof Rudolf Ihering skal ha observert allerede i forrige århundre: De kolossale dumhetene er det kun jurister som begår.

Karmøy-saken, og debatten om den, illustrerer faren ved en juridisk kultur som er fiksert på detaljregler og skoleflink regelbeherskelse, men adskillig mindre avansert når det gjelder å artikulere og avveie verdier, å utvikle og verdsette det juridiske skjønn. Det bør minnes om at det latinske ordet jurisprudens betyr rettsklokskap. Selv om man treffer en avgjørelse som formal-logisk lar seg begrunne ved trinnvis deduksjon ut fra enkelt-elementer i rettssystemet, er det ikke nødvendigvis utvist rettsklokskap.