Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Anmeldelse: Karolina Ramqvist: «Bjørnekvinnen»

Straffet på øde øy

Karolina Ramqvist skriver klokt om to kvinner som lever med fem hundre års mellomrom. En av dem fikk en stygg skjebne.

FEMINIST: Forfatter og feminist Karolina Ramqvist er gift med Fredrik Virtanen, som sto midt i en Metoo-skandale i Sverige. Foto: Jasmine Storch
FEMINIST: Forfatter og feminist Karolina Ramqvist er gift med Fredrik Virtanen, som sto midt i en Metoo-skandale i Sverige. Foto: Jasmine Storch Vis mer

BOK: Helt i starten av «Bjørnekvinnen» skriver svenske Karolina Ramqvist om selektiv hukommelse:

«Vi husker det vi vil huske, slik vi vil huske det, og det andre tillater vi oss å glemme.»

Umiddelbart synes jeg dette er banalt, men jeg går forunderlig fort over til å synes forfatterens betraktninger er kloke og velfunderte:

«Jeg var fortsatt lei av fortellinger. Jeg foraktet dem for den virkningen de tilsynelatende hadde på verden; fordi det virket som om fortellingen var blitt alt, mens sannhet og taushet ikke lenger var noe.»

For det er dette denne store romanen handler om; hva husker vi og hva husker vi ikke? Hvordan kan vi velge å huske eller å glemme? Og hvorfor gjør vi livene våre om til fortellinger?

Skjønt stor roman; boka er ikke tjukk, men den er bredt anlagt, og full av godt tankestoff.

Nær

I Ramqvists forrige bok, «Det er natta: Forfatteren og den som skriver» (på norsk i 2017), viser forfatteren at hun er en god essayist, og jeg ser også dette i «Bjørnekvinnen».

Romanens jeg oppleves som veldig nær, og det er umulig å ikke tenke at boka er knyttet til forfatterens eget liv.

Ramqvist er gift med journalisten Fredrik Virtanen som fikk metoo-anklager mot seg høsten 2017.

Om denne skandalen er det lite forfatteren deler med oss, både i mediene og i denne romanen, iallfall slik jeg leser den.

Så den som er ute etter sladder-stoff, må velge en annen bok å lese. Ektemannen og pappaen i «Bjørnekvinnen» er bare en perifer romanfigur.

Verst tenkelige straff

Romanens andre hovedperson er franske Marguerite de La Rocque de Roberval som levde på starten av 1500-tallet.

Vi vet lite om kvinnens bakgrunn, men vi vet at det fantes koblinger mellom henne og François I og hans familie. Vi vet også at hun var med på en reise over Atlanterhavet mot Canada.

På grunn av uheldige omstendigheter på båten, fikk hun verst tenkelige straff; hun ble satt igjen på en øy som var øde bortsett fra en rekke ville dyr.

Det er denne overlevelseshistorien jeg-personen blir oppslukt av. Bit for bit prøver hun å avdekke hele bildet.

«Jeg skriver at hun venner seg til havet.» Slike formuleringer, som viser til forfatterens håndverk, går igjen. Vi blir med på hele rekonstruksjonen med nærlesingen av det lille kildematerialet som finnes. Vi får også innblikk i forfatterens skriveskam; er all denne nitide researchen bare prokrastinering, en flukt fra å gjøre det hun egentlig skal gjøre, nemlig å skrive? Og er det lurt å vite alt som er å vite, eller kan det ødelegge for fortellingen?

Måten Ramqvist fletter en sann historie inn i en roman, fører tankene mine til Sara Stridsbergs romaner, og til Ida Hegazi Høyers «Fortellingen om øde».

Det oppstår en egen form for nysgjerrighet når jeg får litt nasty virkelighet med i romanlesningen. Teksten er en elegant blanding mellom essayistiske passasjer om å skrive, og om kjønn, og mer typiske skjønnlitterære passasjer. I de mer skjønnlitterære delene er vi mye på 1500-tallet, men også i hverdagen til jeg-personen som er mamma og prega av det nordiske mørket.

Vi får med en gang vite at det har skjedd noe forferdelig med «bjørnekvinnen», men det tar lang tid før vi får vite nøyaktig hva som har skjedd. Detaljene avdekkes langsomt. Jeg trives så godt i dette tempoet, det er som å sitte og se tåka letne.

Hele Norges coronakart