Strålende fra Høyem

Overlegen vokalkraft på sterk solo-cd.

CD: Fra starten på dette albumet står Madrugada-vokalist Sivert Høyem fram som en slags blanding av Michael Stipe fra R.E.M. og Bob Dylan. Det er blitt på grensa til en klisjé å kalle Madrugada og Høyem «melankolske».

Mørk flod

Dette har selvsagt noe med både melodiføringen, akkordkombinasjonene, vokalklangen og den litt seige energien å gjøre. Men egentlig «depressivt» er ikke dette. Musikken glir fram som en mørk flod, men denne elva er samtidig full av lyspunkter fra stjerner som speiler seg i natta.Nick Cave dukker opp som et flakkende spøkelse i underteksten, og lytter man nærmere, kan selvsagt en hel åsgårdsrei av mørke inspirasjonskilder spores langs den landeveien Høyem beveger seg på; Johnny Cash, Chris Isaak, Lee Hazlewood, eller gruppa Walkabouts, med sitt særegne westernunivers. Pianoakkordene ligger som stabbesteiner langs veikanten, og ferden går gjennom skogholt av rullende orgel, under måneklare strøk av steelgitar, eller forbi gjerdestolper av rytmisk, akustisk gitarkomp. Sangene har en enkel og slående twangy klang, ofte repeterende, men med en intim og umiddelbar appell.

Kreativt overskudd

Høyem selv har forklart at denne musikken springer ut av et overskudd, en trang til å bruke sin kreativitet til mer enn Madrugada. For de fleste ville det vært mer enn nok, men ikke for denne kanskje sterkeste stemmen i norsk samtidsrock - som her leverer nok et strålende soloalbum.