Strålende Frank enstein

Mary Shelleys Prometevs i norsk tapning. Ny TS-roman av Jason.

BOK: Tegneserieskaperen Jason har utviklet seg til å bli en av Europas store seriekunstnere. Man kan vel nå snakke om en serietradisjon kalt jasonismen. Hans grep, taushet og melankoli i serieformat, er velkomment i en ellers støyende kunstform.

I sin nye bok, «Du går feil vei», siterer han litteraturhistorien slik han også gjorde i «Jernvognen» (samlet 2003), etter Stein Riverton. Nå står Mary Wollstonecraft Shelleys Frankenstein for tur. Eller rettere: filmversjonene fra trettitallet.

Egne veier

I undertittelen på Mary Shelleys romandebut fra 1818 henspilles det på den greske myteverdenens «trickster», Prometevs. Dette var en titan som gikk sine egne veier og utfordret gudenes roller. Han endte opp som en tragedie som seg hør og bør i mytenes verden. Men han var også en helt.

Dr. Frankenstein ville gjerne gå egne veier, han også. Han ville kort og godt bli Gud og skape liv, som så mange av datidas vitenskapsmenn. Dermed skapte han sitt monster. Og så fulgte tragedien.

Leser porno

Jason følger oppskriften til Shelley på finurlig vis. Han forteller flere sideløpende livsløp rekto/verso. Tro mot de tre viktigste personer i starten, Monsteret, Frankenstein og assistenten, gir han leseren raskt en innføring i skapelsesprosessen. Alt stumt, ingen dialog og korthogd strekføring.

Monsteret er for eksempel hekta på porno (foreløpig kvinneløs som han er) og rapper blader. Frankenstein løser matematiske gåter ved hjelp av spritflaska, og assistenten (som har eksamen fra assistentskolen) utfører sitt makabre arbeid for den gode doktor og slapper av med TV etter arbeidstidas slutt. Mens brura, den fjerde av hovedpersonene, («The Bride of Frankenstein», 1935) blir skapt av doktoren som følge av Monsterets enorme kvinnelengsel.

Knuser mobben

Av denne tegneserieromanens tre deler er del to kanskje den viktigste. Det er her hvor assistenten kommer i snakk med en kollega. De sitter på Valka og skravler.

«Så ... hva driver typen din med?» «Skape liv ... bringe døde mennesker tilbake til livet. Og du?» Kompisen svarer: «Tidsmaskin ... dra tilbake i tid og ta livet av Hitler som barn.»

Og oppi denne samtalen på brun kafé knuller doktor Frankenstein Monsterets hustru. Tragedien kjøres rekto, skravla mellom assistentene går verso, man kan lese hver historie for seg, men resultatet blir det samme. Tragedien kjøres ut. I originalverket tar mobben overhånd og jager både Frankenstein og Monsteret for å lynsje dem. I Jasons utgave av samme kjører Monsteret en ren Kill Bill og knuser mobben.

Tausheten

Likevel er det ikke Frankenstein og hans monster som er hovedpersoner. Jason ser ut til å velge assistenten som hovedperson. Og det er Monsterets hustru som avslutter det hele. Hvordan? Vel, dette er en krim, og da skal ikke en anmelder avsløre slutten.

Jason bruker mange fortellertekniske grep i «Du går feil vei». Frankenstein-fortellingen er kjent nesten til kjedsomhet. Men Jason har evnen til å fornye tanken om å skape liv av død materie, slik dr. Frankenstein ville.

Kunstnerisk maser han ikke med onomatopoetika eller voldsomme gester. Tvert om finner han balansen i taushet, enkle bilder og sober iakttakelse. Det er det mange i den flotte floraen av norsk tegneseriekunst som burde lære av.