NY NORSK FILM: «The rules for everything» kommer på kino i januar 2017. Video: ArthausOslo Vis mer

Anmeldelse: «The Rules for Everything»

Strålende idékomedie fra Kim Hiorthøy

Kim Hiorthøys «The Rules for Everything» leker at livet og film er spill hvor det lønner seg ikke å kjenne reglene.

Hvorfor kan ikke kattepartikler bevege seg gjennom glasspartikler? Den inntil nylig svært mediesky Kim Hiorthøy har gjemt seg på forsider i over 20 år, med bokomslag og illustrasjoner, plateomslag og musikkvideoer for Motorpsycho, og alle Cinematekets katalogforsider. Nå debuterer han endelig som langfilmsregissør, med håp om atomfred.

The Rules for Everything

5 1 6

Dramakomedie

Regi:

Kim Hiorthøy

Skuespillere:

Natalie Press, Tindra Hillestad Pack, Pavle Heidler, Ingrid Olava Brænd Eriksen, Petter Width Kristiansen, Kaveh Tehrani, Sarah Francesca Brænne

Premieredato:

27.01.2017

Aldersgrense:

9 år

Orginaltittel:

The Rules for Everything

«Atomfred.»
Se alle anmeldelser

«Kims lek» eller «juvélleken» er beskrevet i Rudyard Kiplings roman Kim (1901), og seinere navngitt av speiderbeveger Robert Baden-Powell i Scouting Games (1921). Observasjons- og minneleken avslører noen gjenstander en liten stund før de tilsløres av et teppe, hvorpå man fra minnet må forsøke å erindre så mange som mulig av tingene.

Parallellen strekker seg utover illustratør, billedkunstner, U: Filter-programleder, musiker, forfatter, performance- og scenekunstner, filmfotograf og nå debuterende langfilmskaper Hiorthøys fornavn og hans gjennomgående lekne sensibilitet: For denne Kims filmlek i den fabelaktig fornøyelige idéhistorien The Rules for Everything inneholder nettopp en mengde av- og tilslørte ting og ideer, som selv etter tre teppefall for min del vanskelig lar seg fange i én favn.

Mange av fortellingens karakterer beskriver, viser fram eller peker på noe, for seg selv, som lærere eller som ulike instruktører. Den herlige guiden Linda (Sarah Francesca Brænne) blir i filmens kosteligste scene bedt om å beskrive intervjuerens (Benedikte Kruse) kontor under et jobbintervju: «Du har erfaring med publikumskontakt?» spør den potensielle arbeidsgiveren. «Ja, jeg er god til å vise rundt», svarer Linda. «Vil du vise noe for meg, eller?» «Hva mener du?» «Vil du gjøre det litt nå? Vise meg rundt?» «Her?» «Ja, vis meg litt rundt her.» Linda reiser seg, peker og berører ulike objekter: «Ok. Ja, dette er vel kontoret ditt, da. Bord. Stol. Stol. God plass, ganske … god … nok plass. Hylle med bøker: The Happiness Advantage. Hotel Design. Cezanne og … » Intervjueren bryter inn: «…Giacometti » «Giacometti…»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Scenen går så fra keitet beskrivende til lunt fortolkende: «Her er et sorthvitt bilde, et sorthvitt fotografi: En brygge som går ut i et stille vann. Kontemplasjon, kanskje, eller en bademulighet? Leketøy. Det er lysrør i taket. Og her ligger det forskjellige små ting da: binders; en kalkulator. Du har datamaskin, men ingen telefon … Og her er du: En skarp kvinne. Kledd både vanlig og formelt på et vis, eller … du har vanlig utstråling, men den er også litt formell. Du har god holdning. Det ser ut som du sitter bra. Du har vakre hender.»

Den briljante scenen skrevet av Hiorthøy og Ilse Ghekiere er en slags «Kims lek» uten teppe, en åpen pekelek, der lunken opplisting blir varm tilstedeværelse.

I Ingmar Bergmans Det sjuende inseglet (1957) blir ridder Antonius Block (Max von Sydow) spurt: «Hur ska du kunna överlista döden i ditt spel?» Han svarer: «Jag spelar en kombination av löparen och springaren som han ännu inte har upptäckt. I nästa drag driver jag upp hans ena flank.»

Denne replikkvekslingen er nedskrevet som filmens epigraf på svart lerret i åpningssekundene av The Rules for Everything, som opprinnelig også bar arbeidstittelen Løperen og hesten (var det egentlig et sjakktrekk å endre den?). Flere tematiske tråder spilles opp: døden og strategier for å uthale og overliste den; livet som et spill, og dette spillets mange brikker og regler.

Seinere i filmen ser vi en scene der den pressede ridder Block liksomklumsete legger sin mørke kappe over brettet (som i «Kims lek»!), river ned brikkene og prøver seg: «Jag har glömt hur pjäserna sto.» Døden ler mot ham og sier: «Men jag har inte glömt. Så lätt ska du inte slippa undan!». Karakterene i The Rules for Everything slipper heller ikke lett unna, og tidlig bevitner vi grovhumoristiske dødsfall, som klapper sammen filmfortellingens geometriske trekantdrama, under mottoet: «I love you. We’re going to die. This is life. This is it.»

I åpningsinnstillingen ser vi ungjenta Storm (subtilt spilt av Tindra Hillestad Pack) i nærbilde sette seg ut av fokus og med en hvit sirkel tegnet omkring hodet. Hennes overstemme lister opp en rekke gjenstander med rytmisk presise bildeskift mellom levende gatebilder og lysbildefotografier: «This is the world. The world is full of many things: people and animals and buildings and food and nature and disease and old people …» og så videre.

Hiorthøy kan lister, som opphavsperson til de mange faksete listene fra den gode vennen «Kim» til jeget i Erlend Loes roman Naiv. Super (1996), som «tror på sjelens renselse gjennom lek og moro». I boka fakser «Kim» sære lister som legges lavt og høyt, som «Säg upp dej. Res bort. Skaffa nya vänner». Få norske nittitallsbøker preger flere særoppgaver, og mine kjærlighetsbrev fra sennittitallet er fullspekket av ymse lister.

Så, hvilken funksjon har slike lister nå to tiår etter? Og hvilken forskjell gjør filmmediet? Når lister om folk og bygninger og dyr og så videre leses opp, utfordres minnet hos tilskueren, særlig siden det tilsynelatende ikke er noen orden mellom tingene. Og filmens tidstvang bidrar til å hamre poenget forsiktig inn i bankebrettet:

«With so many things smashed together, the world should be total chaos», fortsetter Storm: «The reason why the world isn’t total chaos is because it has rules.» Etter et bilde av en online sjakklærer, sier hun videre: «And there are rules for everything. Sometimes we call it tradition, or custom or law, or agreements …» Igjen, en liste, her over navn på regler. Og det er alle disse reglene og vår grunnleggende ordenssøken filmer fabulerer omkring, i en følsom, komisk fortelling som også har en begynnelse, midte og slutt.

Hiorthøy tvinner barneregler og voksenregler i en huskelek med vinglefart. For meg er denne lekne formen stadig relevant, selv lenge etter nittitallets zeitgeist. Et talende bilde finnes i Guldbagge-vinnerkortfilmen Hur man gör (2007, i regi av Gunilla Heilborn, Kim Hiorthøy og Mårten Nilsson), hvor en mann holder opp to fingre fra hver hånd ved tinningene: ironiske anførselstegn brukes som horn.

For det naivt ironiske kan også ha brodd, og er ikke til å kimse av, som i skildringer av kjønn (noe «nei til en tekopp»-animasjonen om vanskelig voldtektsproblematikk ettertrykkelig viste i fjor). Hiorthøy skriver og instruerer ulike manne- og kvinneskikkelser vi som regel sjelden ser i norsk film, som coachen Hrvoje (Pavle Heidler) og ambulansesjåføren Korak (Kaveh Tehrani). Særlig rammende er det nær konsekvent matte oppsynet hos både guiden Linda, Storm, hennes mor Agnes (Natalie Press) – «I think all my days are the same colour» – og læreren (Ingrid Olava). Disse bleke, men fattede kvinnene lar følelsene forbli under teppet, og bare glimtvis skimtes glede, sinne eller andre sterke emosjoner. Hiorthøy og fotograf Øystein Mamen skildrer det unge og voksne kvinneansiktet som ikke lar seg diktere, tilsynelatende resignert eller bare grunnleggende daft, men i sannhet fullt av trass og tilfredshet.

«Entusiasme» er et dødt selvhjelpsord som filmen stanger med anførselstegn, men i kinosalen er i hvert fall denne anmelderen meget begeistret.

Løp og le!