ZANUSSI 13:  Den utvidede jubileumsutgaven av Zanussi 5 er ute med med et strålende konsertalbum. Bandleder Per Zanussi er nummer tre fra venstre. PRESSEFOTO: JEAN CHRISTINE CENA.
ZANUSSI 13: Den utvidede jubileumsutgaven av Zanussi 5 er ute med med et strålende konsertalbum. Bandleder Per Zanussi er nummer tre fra venstre. PRESSEFOTO: JEAN CHRISTINE CENA.Vis mer

Strålende norsktopper

Godt cd-nytt fra Tord Gustavsen Quartet og Zanussi 13.

ALBUM: Etter Tord Gustavsens tre trioalbum og ensemblealbumet «Restored, Returned», er det instrumentalistene fra det siste som nå utgjør Tord Gustavsen Quartet slik den framstår på «The Well» (utkommer fredag): Gustavsen, piano; Tore Brunborg, tenorsaksofon; Mats Eilertsen, kontrabass; Jarle Vespestad, trommer.

Altså musikere som kjenner hverandres uttrykk, som til fulle elsker og behersker den nyanserike, uforstyrrelige melodifortellingens kunst og som veksler mellom sine ulike rollene i kvartetthelheten som om de skulle vært styrt av en felles hjerne.

HVILKET de til en viss grad er, siden alle låtene er skrevet av Gustavsen.

TORD GUSTAVSEN QUARTET: Stille alvor, bevegende inderlighet.
TORD GUSTAVSEN QUARTET: Stille alvor, bevegende inderlighet. Vis mer

Men likevel bare til en viss grad, for det er i Rainbow Studio at melodiene er pakket ut og satt sammen av ulike musikerkonstellasjoner — duo, trio, kvartett.

Og selv om vi må kunne gå ut ifra at Gustavsens ideer om tempi, stemninger og alle andre parametere har lagt de fleste premissene, bæres «The Well» så til de grader oppe av den kollektive klang-, rytme- og harmoniveven at musiseringen går klassisk kammerkvartettspill en høy gang.

Gjennom sine fire album og mange konserter har Tord Gustavsen etablert en egenstemme som selvsagt høres denne gang også: Folketone- elles gospelinspirerte melodier med stillferdig alvor og en kraft som dirrer mer enn den roper; luft og pauser som lar nyansene leve, det være seg i form av Gustavsens utrolig myke, men likevel så hele anslag og hyperbevisste klangbehandling, Eilertsens stille pizzicatodriv og mørkvarme buestrøk, Vespestads store klangpalett og diskrete, men aldri hvilende framdrift eller Brunborgs finstilte tenor, uttrykksfull og smidig som en veløvd menneskestemme og uten å bære fram en likegyldig tone.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Sånt blir det vakker musikk av, men ikke bare det. Låtene på «The Well» vil nok kunne spilles fint av andre, men vil noen andre kunne formidle innholdet i dem med den samme bevegende inderligheten som denne kvartetten?

Neppe, og dét er vel albumets store og sjeldne lyttergave.

ETTER det utmerkede 2011-albumet «Morning Songs», der han ledet Trondheim Jazzorkester i et verk som ensemblet hadde bestilt av ham, er bassist/komponist/bandleder Per Zanussi nok en gang aktiv i det store formatet, nå med sitt eget Zanussi 13.

ZANUSSI 13: Stort, fritt og melodiforankret.
ZANUSSI 13: Stort, fritt og melodiforankret. Vis mer

I likhet med «Morning Songs» byr også det nye albumet «Live» på originallåter, pluss Ornette Colemans «Street Woman» og Fela Kutis «Johnny Just Drop».

Konsertopptaket fra Nasjonal jazzscene, Victoria, er ett år gammelt, og med trøkk, tæl og frihetlig fryd overleveres musikken av en både grooveglad og søkende besetning med to trommeslagere i bånn. Saksofonistene Eirik Hegdal, Jørgen Mathisen og Rolf-Erik Nystrøm er med fra TJO-albumet, og sammen med instrumentkollegene Klaus Holm, Mikko Innanen, Martin Kuchen, Jonas Kullhammar og Ketil Møster utgjør de ikke akkurat noen pingleseksjon, hvilket de dokumenterer ved gjentatte anledninger.

MED fra forrige utgivelse er også trombonist Øyvind Brække, trommeslager Per Oddvar Johansen og selvsagt sjefen selv, mens trommeslager Gard Nilssen og gitarist Stian Westerhus utgjør de to siste stemplene i den store motoren som sammen med Frode Gjerstads Circulasione Totale Orchestra gir avantgardejazzen, størrelse XXL, decibelstyrke her på berget. Zanussi bruker klangkaleidoskopet — ikke minst Westerhus' bidrag — for hva det er verdt, sørger for å opprettholde framdriften i konserten med resolutt basspill og loser ensemblet gjennom nesten fem kvarters vital, melodiforankret, men ikke melodibundet musisering med autoritet av noe som nærmer seg Dave Holland'sk format. Med andre ord: Stor og fin moro.