Noen romaner er krevende og høyrøstede, andre stille og finstemte. Marianne Håheims tredje bok og andre roman, «Plikt», tilhører den siste kategorien.

Men stille er ikke tamt, renskåret er ikke magert. Tvert om: Romanen om en ung mann som reiser tilbake til gården etter farens død, er et kraftfullt stykke romankunst om ensomhet – den bunnløse.

Heimat

Plottet er klassisk og minimalt. Det handler om reisen tilbake til barndomshjemmet, der foreldrene ikke lenger finnes. Men huset står. Fjøset står. Sauene trenger stell, akkurat som før. Fortelleren drives tilbake av plikten, men også fordi: «Eg tenkte at eg trong eit liv eg kunne beherske». Underforstått; studentlivet i byen er ikke så greit.

Tilbake på gården trer fortelleren inn i farens rolle. Han ifører seg farens støvler og fjøsdress, «som ber i seg den siste arbeidsdagen», leder sauene til fjells, skuffer, feier og kjører traktor. Han hilser på postmannen, som er den samme, på fotballtreneren, som er den samme. Årstidene skifter, men alt er ikke godt. Angsten og «søkkekjensla» har fulgt med på flyttelasset.