Anmeldelse: Annie - «Dark Hearts»

Strålende på sitt beste

Annie er albumaktuell etter elleve år.

<strong>TILBAKE:</strong> Annie har flyttet hjem og født to barn og sitt første album på elleve år. Foto: Hildegunn Waerness
TILBAKE: Annie har flyttet hjem og født to barn og sitt første album på elleve år. Foto: Hildegunn Waerness Vis mer
Publisert

«Dark Hearts»

Annie

4 1 6

Synthpop/elektropop

Utgitt: 2020
Plateselskap: Annie Melody

«Etterlengtet comeback.»
Se alle anmeldelser

ALBUM: Annie er ikke glemt, sjøl om det er elleve år siden forrige album. Det skyldes kanskje at tida går veldig fort (!), men like mye at artisten og DJ-en satte et tydelig merke da hun debuterte for tjue år siden. Hun var en aldri så liten popsensasjon, i «førdigital» tid. Så seint som for to år siden ble en av låtene hennes samplet på et album som lå på førsteplass på Billboard-lista, og comebacket får stor oppmerksomhet i utlandet.

Guts

Og det skal sies, du har guts når du kaller din aller første singel «Greatest Hit». Anna Lilia Berge Strand (43 år neste måned) gjorde det for 21 år siden. I 2004 fulgte albumet «Anniemal». Fem år seinere, etter at hun ble droppet av plateselskapet, kom «Don't Stop» - en tittel som skulle vise seg å gi et helt feil signal. For, det ble stopp, og ser vi bort fra et par ep-er og en singel er det altså gått elleve år siden forrige album.

I mellomtida har Annie flyttet tilbake til Bergen fra Berlin, og hun har født to barn samtidig som hun har jobbet med albumet til og fra de siste tre åra.

- Jeg spilte inn masse musikk mens jeg var gravid, og kastet opp mens jeg sang, sier hun i pressekrivet.

Svensk duo

Synthpopen som sjanger er heller ikke glemt, den bare kommer og går. Annie kjører linja ut på «Dark Hearts».

Samabeidet med Röyksopp på et par låter, bidro til suksessen med albumdebuten i 2004. Denne gang har hun samarbeidet med Stefan Storm fra den svenske synthpop-duoen Sounds Of Arrows. Men - albumet er ikke så forskjellig fra albumdebuten som man kanskje skulle tro, 16 år etter - bortsett fra at det nå er en voksen kvinne som lager musikk og tekster fra sitt nye ståsted i livet.

Kaldt og varmt

Synth- og elektropop blir av mange sett på som kjølig og upersonlig «maskinmusikk», men det behøver ikke å være sånn. Jeg er blant dem som klappet da Kari Bremnes ga ut det elektronika-baserte albumet «Det vi har» i 2017. Det var «annerledes».

Annie følger opp her, med låter som bør finne veien til de riktige spillelistene. Allerede i «The Streets Where I Belong» introduserer hun sologitaren i lydbildet sitt. «Take it away,....Johnny» sier hun kjekt i «The Streets Where I Belong» - en sterkt personlig sang om en kjæreste som døde fra henne ung, Tore «DJ Erot» Kroknes.

Rein pop

Jonas Petterssons gitarer er markant tilbake i «Miracle Mile» - i en solo som lukter litt 80-tall og heavyballade. Det drar seg til mer i retning rein pop. Etter et lite mellomspill, den «Twin Peaks»-inspirerte kjærlighetsballaden «Corridors of Time», med en delvis resiterende Annie, fortsetter det i «Forever '92», der en saksofon bidrar til variasjon i lydbildet.

Det toppes med fengende «American Cars». Et fikst synth-tema rammer inn en både romantisk og dramatisk tekst, trolig inspirert av David Cronenbergs omstridte bilfetisj-film «Crash» fra 1996:
«Before we crash
Kiss the end of the stars
In American cars»

Balladen «Stay Tomorrow» minner litt om Madonna da hun var på samme hakket musikalsk med albumet «Music» da Annie startet, for tjue år siden.

Det aller beste er plassert helt til slutt. «It's Finally Over» bli husket som en av årets fineste poplåter - nydelige tre minutter og 16 sekunder som åpner med et tordenskrall og avsluttes med fuglekvitter, en låt så elegant utført at jeg håper radioprodusentene legger den på full rotasjon. «It's finally, finally over / And the birds will be singing / And the bells will be ringing», synger hun med et stort smil om munnen. Dette hadde vi tålt mer av.

At karakteren ikke blir høyere skyldes tre-fire låter (av 13) som ikke holder helt samme nivå og oppleves som «fyllstoff» - uten å glemme at «Dark Hearts» på sitt beste er et strålende album.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer